En kompliment
Klarer ikke bestemme meg: Er det best å få skryt de dagene du fortjener det, eller de dagene du ikke gjør det?
I mitt tilfelle gjaldt det skryt fra tidligere dager – dager da jeg var en linedanser av eleganse, vidd, og i det hele tatt alle adjektiv som stort sett beskriver mitt smukke selv – og kanskje ikke akkurat i dag.
Jeg kom meg på kontoret før klokken 14, og jeg har fått forberedt det jeg må – og dessuten har jeg jo fleksitid. Men det betyr ikke at jeg ikke vandrer smaløyd rundt i gangene, og sukker henført på tanken på å sove mer. Jeg sover gjerne 9,5 timer hver natt, hvis jeg får sjansen. Det gjorde jeg ikke i natt.
I går, i natt, var jeg på Cappelen Damms høstfest. Siden jeg blir helt skrullete av bokkjendiser (Gert Nygårdshaug! Roy Jacobsen! Frid Ingulstad! Øyvind Torseter! Svein og Egil Nyhus!), ganske glad av vin, bøker og 80-tallsmusikk, ble det sent i seng. Det ble lange samtaler med venner jeg ikke hadde sett på lenge, dunk i ryggen om at dette må vi gjøre oftere, hvorfor gjør vi det ikke oftere, og kortere samtaler med nye bekjentskaper som var rett og slett riktig hyggelige.
Så mens jeg sniker meg ganglangs i bygget med smale øyne, kommer min øverste leder og forteller veldig, veldig hyggelige ting hun har hørt om meg. Det trengs selvfølgelig også på dager da man vet at man utretter sånn ca. to timers effektivt arbeid. (Tar det igjen i helgen, wolla!) Men det er en bismak der.
Nuvel, hva er det de sier, helt om natten – helt om ettermiddagen?