ufornuftig pengebruk og forelesningsskulk
Hjemme igjen fra verdens mest romantiske by, Paris, og inntrykkene er mange.
Jeg kan selvfølgelig velge å fortelle om de kjekke fyrene på metroen som stjal lommeboken min siste kvelden, jeg kan fortelle om hagl på størrelse med to-euro-mynter og en kulde som ikke ligner grisen, jeg kan fortelle om utslitte føtter og lange museumskøer, om penger som flyr så fryktelig fort når man bare skal spise litt og shoppe litt.
Eller jeg kan fortelle de sjarmerende historiene. De om å bestille mat på fransk og ende opp med tunfisk, fordi Anna Katharina til tross for fem års franskundervisning fant det mest vettugt å sende en tyskertøs (kan man skrive det uten å støte noen?) for å bestille baguetter.
Eller at «double bed» ikke nødvendigvis betyr mer enn 1,20 meter på tvers og 1,80 på langs, og dette gjør gode reisekamerater til enda bedre reisekamerater. Heldigvis er jeg en enkel sover, så jeg ble rullet inn i sengeteppet og plassert i den ene enden som et litt overdimensjonert pyntepute.
Eller jeg kan glemme alt det. Og heller se på bildene av sol i Jardin de Plantes, den enormt vakre gravplassen Pere Lachaiche hvor vi fant Oscar Wilde og Edith Piaf, men ikke Jim Morrison eller Honoré de Balzac, jeg kan huske knisingen og fnisingen over en vannpipe i Latinerkvarteret eller Eiffeltårnet i soloppgang i dag tidlig. Jeg kan huske tusen kjekke franskmenn med snertne klær, jeg kan ta på meg mine to nye skopar, lese i bladene jeg kjøpte på fransk, jeg kan si pardon når jeg knuffer borti folk og le av at jeg glemte meg.
Jeg kan leve på dette lenge. Ja til ufornuftig pengebruk og forelesningsskulk!
