mamma ringte.
– Hei Kristin, hvordan går det?
– Nja, litt sånn småsjaber og pjusk, men i grunnen…
– SYK?
– Bare litt forkjølet…
– HVORFOR HAR DU IKKE RINGT?
– Bare litt småsyk, som sagt, ikke..
– Feber..?
– Litt igår, men ikke…
– Er det noen andre der?
– Nei, Lisa er på…
– HELT ALENE?
– Det går helt f…
– SYK?
– Det er ikke så ille lenger altså, det var verre ig..
– HVORFOR RINGTE DU IKKE?
Konklusjonen ble at mamma ferdigluftet hunden, tok med seg middagsrester på tupperwareboks og frosne boller som kunne varmes opp. Hun tok også med seg mitt nye førerkort som hadde kommet i posten, 200 kroner og en minnepinne med mine bilder, og skrøt av hvor ryddig det var her og lurte på om jeg ikke skulle ta på meg ullsokker.
Dessuten referte hun til samtale mellom mormor&farmor-juntaen, som i store trekk hadde gått ut på en felles lovprisning av hvilket fantastisk vesen jeg var, sannsynligvis med elementer som «Universitetet i Oslo!», «også på P1!», og «denne bloggingen!». Dette til tross for at ingen av dem noengang har sett denne magiske bloggen, men mamma fikk vist dem den, og selvom de ikke skjønte hva det var, skjønte de at det var bra. Morfar satt etter sigende i et hjørne og var morfar: «Mi kan vere glad ingen andre høre dåkke nå!»
Familien min er bestest, det har jeg lenge ment. Her illustrert av et tilfeldig utvalg slektninger.