kristin og jentene
Jeg har brukt helgen på å lappe sammen små barn som går på trynet. I tillegg har jeg vært forsanger på en rekke fengende sanger (jeg tar gjerne en reprise på forespørsmål (sic)), jeg har gjemt appelsiner i sørpe og bedt ungene springe for å finne dem, og jeg har blitt så engasjert av stemningen at jeg ekstatisk fikk sukkersjokk og vibrerte i takt med barna. I det hele tatt; en god helg. Dessuten var jeg så heldig å få spise middag med disse sjarmtrollene, og vi hadde denne meningsfylte samtalen:
Jente 1: Kristiiiiin, har du sjærste?
Kristin: Nei, det har jeg nok ikke.
Jente 2 (eller 1. Eller 3.): Hvorfor iiiikke?
Kristin: Nei, når man blir så gammel som meg, så er det ikke så lett å plutselig bli sammen. Har ikke du kjæreste da?
Jente 3: Nei. Men jeg er forelsket.
Kristin: Å, i hvem da?
Jente 3: William i 4A.
De andre: Æææææææææææsj, er du forelska i HAN?
Jente 3: Og i Jonas i klassen. Og i Lars, også i Markus, og i Kristian, og i Martin, og i Emil, og i Adrian…
Kristin: Er ikke det… litt mange å være forelsket i?
Jente 3: Nei, det er bare (tenke) åtte.
Kristin: Så, alle disse du er forelsket i, vil du bli sammen med dem, eller hva?
Alle jentene: Nei, æææææææææææsj!
