frendeløs?
Jeg tror ikke jeg kommer til å dø alene og ensom og bli spist opp av schäfere før naboene får varslet politiet. Grunnen til min optimisme hva det angår sosiale nettverk, baserer seg på to telefonsamtaler i går:
– Hei, det er Åsmund. Er du hjemme? Greit jeg stikker innom, eller?
– Jada, jeg skulle bare lest exphil uansett. Hvis du kan ignorere litt rot, er det bare å komme!
– Da så. Kommer om ti!
Jeg stod opp av sengen (ja, klokken var 19.15, men det er irrelevant for denne historien), og mens jeg ryddet litt halvtomme potetgullskåler inn på kjøkkenet, ringte det igjen.
– Du, jeg fant tre venner som surret rundt på Majorstua og ventet på en film. Greit jeg tar dem med?
– Ja, kjør på. Da setter jeg en bolledeig nå.
– Hm. Kanskje ikke de rekker å spise det. Men jeg skal ikke rekke noen film. Kjør på!
Og før jeg visste ordet av det, satt det tre ukjente mennesker i sofaen min og drakk kakao, og en kamerat satt i stolen og lurte på om vi ikke skulle flytte ut neste år, slik at han og disse fremmede kunne overta leiligheten vår.
