Men hva har jeg opplevd som er verdt å skrive om, da? tenkte jeg. Ingen blir vel overrasket om jeg forteller at jeg sølte flytende sjokolade utover hele meg og sofaputer i går, at jeg tapte så det sang i fussball eller at jeg nesten holdt på å besvime av pur kjedsomhet under æsjphil-seminaret. Det at jeg lo rått av skadefro da medbanditten min skled på isen sjokkerer dessverre ingen, ei heller at jeg i dag slumret vekkerklokken til jeg tenkte «oj, nå skulle jeg visst vært ute av leiligheten.»

I det hele tatt, jeg begynner å bli et kjedelig menneske.

Heldigvis er det ting som redder meg opp fra dette uføret. Jeg snakker selvfølgelig grunnen til at man lever: Ina-serien. For de av dere som vandrer i mørkets dal, kan jeg fortelle at dette er en bokserie for «unge piker» fra det tidlige 70-tall. Jeg leser serien en gang i året nå, noe jeg har gjort de siste åtte årene. Jeg er rett og slett overbevist om at dette gjør meg til et bedre menneske.

Grunnen til at jeg er singel er utvilsomt at jeg ubevisst sammenligner alle y-kromosomer med Torbjørn Hanning, og jeg kaller ikke folk «ditt asens beist» helt uten grunn. Faktisk vil jeg gå så langt som å hevde at jeg ville vært et annet menneske uten disse bøkene.

Det er 12 bøker i serien. Med studier, venner og dette tidligere nevnte travle programmet klarer jeg omtrent én bok i døgnet, men det innebærer å ikke kunne slukke nattbordlampen før jeg er sikker at alt forløper slik det alltid har gjort. Og man trenger vel ikke være kvantefysiker for å forstå at det at hun gifter seg i siste bok ikke legger noen demper på min leseglede…