stille i salen
Et klart tegn på at jeg er en åndssnobb, er at jeg leser flere bøker enn jeg ser filmer. Pføy. Men forrige uke tangerte jeg faktisk lesingen, og var på kino to ganger og nøt norsk film på sitt beste. Og det vil jeg fortelle om nå, fordi jeg mener at jeg, til tross for meget begrenset filmkonsumering, kan fortelle deg hva som er bra.
Jeg så Kurt blir grusom med Madeleine, og storkoste meg. Elsket handlingen, animasjonen og de gærne hendingene i bakgrunnen. Det jeg derimot fikk helt fnatt av, var at spenningen i alle de mannlige karakterene var bygget opp rundt «såret mannlig stolthet». Er det ett karaktertrekk jeg får fnatt av, er det menn som bygger svømmebasseng, må bli leger, bekrefte seg selv og Rosenborg for å holde fast på sine kvinner. I stedet for å snakke med sin kone, må Kurt få seg personsøker og doktorstilling. Det er klart. Og så, når kona endelig forteller at hun er jo mest glad i ham, DA forstår han det.
Men, filmen var meget likandes, og jeg lo høyt flere ganger. Sammen med alle de mindreårige i salen. Det må da være et godt tegn?
Og så har vi deUSYNLIGE.
– Men jeg likte den, jeg! sa Mona da jeg fortalte henne om disse filmene i går. Hun trodde selvfølgelig at jeg nå skulle si noe annet om denne filmen enn Kurt, fordi jeg brukte alvorlig-stemmen min.
Slik er det selvfølgelig ikke. Jeg har bare litt problemer med å snakke om disse filmene i samme åndedrag, men tvinger meg selv til å gjøre det. DeUSYNLIGE er, til tross for ekstremt irriterende staving av tittelen, filmen som gav mamma håpet tilbake for norsk film (og hun har overlevd Aune Sand). Den har sannsynligvis tidenes beste dreiebok, og nydelig sammenklipping av scenene. Historien er uvanlig vakkert fortalt.
Thomas Hansen (han er da ikke den eneste Thomas Hansen vi kjenner?) slipper ut av fengsel, etter å ha sonet dom for å ha drept en liten gutt. Filmen følger hans nye karriere som organist, og foreldrene til den drepte gutten som må takle at morderen er på frifot.
Jeg tror egentlig ikke jeg skal si så mye mer. Vanligvis spoiler jeg alltid handlinger, og det er det ingen som liker. Jeg kan bare love deg at du bør komme deg på kino, enten du er orgelnerd, har beholdt barnetroen på Terje Strømdahl, eller er enig med Per Haddal i at du går på kino for å se noe annet enn Saw V.
