den første sten
I går tok jeg toget fra Oslo til Trondheim, og fniste selvfølgelig godt for meg selv da jeg så at sidekvinnen satt og skrev i en notisbok. Hun diktet fjollete sangtekster, som jeg selvfølgelig leste over skulderen på og måtte holde meg dødsseriøs da jeg så at hun stavet engelske kanskje «maby». Det er ikke pent å le av andre.
Å dikte på toget er rett og slett litt pretensiøst. Så da tok det litt tid før jeg oppdaget alle glasskårne jeg hadde rundt meg, etter å ha kastet stein som en gal. Det er tross alt ikke særlig mye bedre å sitte med Mac-en sin og skrive på sin første roman. Nanowrimo er i gang. Jeg deltar for første gang, og kommer nok ikke til å nå 50.000-ordsmålet i løpet av november. Men jeg skal ha for forsøket!
