svømmedyktig

Siden jeg er sommeroppvokst på en øy, er jeg blitt ganske flink til å svømme med årene. Jeg liker å bade, plaske og stupe kråke under vann, og vi var i vannet til Viktoria ble blå – da måtte vi opp på land. Så spiste vi skiver med Nugatti, ventet i en time, og så var vi uti igjen.
Men, til tross for at vi fikk prentet inn hvor viktig det er å kunne svømme, var det ingen vits å ta det lenger. Morfar mente at bading er bra, men det er best om man svømmer bryst (hvis du svømmer rygg, kan du ikke høre hvis noen roper), hopper i stedet for å stupe, har hodet over vann i stedet for å dukke, og ikke tenk på å tulleangripe andre en gang.

Konsekvensen ble noen ganske traumatiske svømmetimer på barne- og ungdomsskole, hvor det viste seg at stuping faktisk regnes som barnelærdom, og det ikke hadde vært så dumt å kunne krål.
Med årene har jeg utviklet en høyst irriterende høydeskrekk, og tenker derfor at stuping fra en-meteren nok kan bli i meste laget. Derimot har SiO tilbud om krålekurs, og overmodig og med nye svømmebriller dukket jeg opp i går ettermiddag. Instruktøren var en tvilsomt bredskuldret moldenser, som var meget optimistisk til vår progresjon i benspark, som visstnok er ganske slitsomt og litt vanskelig, han hadde «til og med sett noen gå bakover første gang de prøvde».

Åh, jeg vet jeg har funnet sporten i mitt hjerte når jeg sikter på en bassenkant og nærmer meg den andre.