men jeg løser kryssord med kulepenn
Jeg er en av de irriterende menneskene som dingler i toget og ikke klager over at NSB har prioritert feil for tolvte gang denne dagen. Jeg stoler blindt på at Posten leverer alt de klarer, at politikerne tar langt mer veloverveide beslutninger enn velgerne og ikke minst at alt vil gå bra til slutt. Denne slitsomme Pollyanna-innstillingen til verden kommer av at jeg tror at det i enhver organisasjon sitter nån som prøver så godt de kan. Feil skjer, og det er fjollete å hisse seg opp over at du – på dine friske ben og med musikk på iPoden – må stå noen minutter ekstra i kø.
Men nå har jeg møtt min nemesis. Jeg sverger, jeg har så sterk tiltro til maktmennesker at det er et rent paradoks at jeg kaller meg sosialist, og politivold, sykehustabber og et dårlig kongehus er i mitt hode bare oppspinn.
Men, det var før jeg begynte på Universitetet i Oslo. Med tredvetusen studenter å holde styr på er det ikke rart at det går galt av og til, men etter å ha fått gale eksamenskarakterer (kun oppdaget fordi jeg klaget), gale eksamensdatoer (igjen, oppdaget av meg selv), gal pensumliste (igjen…), gal foreleser (både i den ene og den andre betydningen) i løpet av to år på Universitetet, begynner jeg å se et mønster. Og da jeg i dag, seks dager før studiestart fikk beskjed at det ene faget jeg skal ta ikke går på torsdager, men på mandager, var det dråpen.
Kjære Universitet, jeg tror ikke lenger at dere gjør deres beste. Jeg tror faktisk fullt og helt at dere er en sammenmugnet klump av udugelige byråkrater og gamle forelesere som tror at alt er galt på Internett uansett, og at det derfor ikke nytter å rette opp noenting. Jeg tror faktisk dere er pur onde. Og ikke minst – det nytter ikke uansett hvor mye dere er femtebest i verden – når jeg bruker mer tid på informasjonsformidling enn faglig formidling, da gidder jeg ikke lenger. Ta dere sammen.
