matprat II
Fordelen ved å være en tsunami på kjøkkenet, er at verken jeg eller noen andre overhodet har noen forventninger til hva jeg presterer på dette rommet. I motsetning til blogging for eksempel, hvor prestasjonsangsten tar helt overhånd og jeg bare blir sittende og skrive vrøvl.
Men blogging er frivillig; det er ikke matlagning. Etter en lengre dag ved tastaturet, med mål om å tyne ut 1500 tegn om dagen på tidenes mest inspirerte semesteroppgave, trenger jeg mat i magen, og da er kjøkkenet et naturlig sted å begynne. Siden det er helt utelukket å gidde å bevege meg hele veien til butikken, får jeg ta det som er i skapene. Og som det matvraket jeg er, gir ikke dette et osean av muligheter.
Så jeg kokte min siste pasta, og fant frem glasset som var halvtomt (så optimist) med dolmiosaus. Og derfra tok jeg det jeg hadde i skapene. Jeg stekte opp litt frosne wokgrønnsaker, hakket opp to tomater og slengte dem oppi, fant en halv løk, etpar fedd hvitløk, og så gikk jeg bananas i krydderhyllen. Helt uten proposjoner helte jeg oppi litt av omtrent alt (bortsett fra spisskummen og kanel), og til slutt slengte jeg oppi noe rømme og hvitløksdressing som jeg hadde stående. Da var det bare å blande alt med pastaen.
Det smakte som ingenting jeg har smakt noensinne før. Men det var i grunnen ganske godt, så jeg skal vurdere å ha flere ingredienser stående for slike kreative innfall oftere.
