Refleksjoner fra en språkvask på seksti grader

For en språknørd som meg er det egentlig en fest å få språkvasket manus. Språkvask betyr at en person går gjennom manuset og ikke bare retter skrivefeil, men rett og slett kjører hele avsnitt, setninger og sammenhenger i vaskemaskinen. Språkvaskeren min er flink. Hun har funnet så mye rart som jeg selvfølgelig ikke står inne for.

Som dere skjønner, er det å gå gjennom en språkvask et langt og møysommelig arbeid. Det føles uoverkommelig, og jeg har trodd at jeg skal omkomme. Heldigvis er jeg over det verste (tror jeg), og indikatorene peker på at jeg vil overleve, tross alt. Det føltes ikke sånn da jeg åpnet 87 word-sider med sikkert 500 kommentarer.

Samtidig er det morsomt å kvesse språkkniven min mot brynet hennes. Noe er jo regelrett feil, som at jeg ikke visste at det heter «krasje», men trodde det var «kræsje». Noen steder krangler riksmålsbrukeren i meg, og jeg vil skrive «spaghetti» og ikke «spagetti». Noen steder blir jeg litt sinna, fordi hun ikke forstår hva jeg mener. Så puster jeg med magen, prøver å omformulere, og så blir det gjerne bedre.

Jeg har oppdaget at jeg nesten ikke bruker «å». Det er ikke snakk om og/å-feil, men at jeg bare utelater infinitivsmerket. «Jeg begynner puste fortere» har jeg skrevet, og «Farmor pleier ikke bry seg om livet mitt.» Nå som jeg er blitt oppmerksom på det, lurer jeg på hva det er. Er det språkfølelse og et ønske om å luke vekk småord? Er det en svesisme eller anglisisme? Jeg vet ikke, men godtar glatt hennes foreslåtte 28 åer.

Noe jeg er usikker på om jeg skal godta, er strekene hennes på ordene smudi, teve, kårni og nørd. I forrige bok skrev jeg bebikålen, og klarte å krangle meg forbi språkvask og korrektur. Skal jeg holde på mitt her også? Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det (HAHA, NÅ GLEMTE JEG FØRST ÅEN) er kunstnerisk frihet eller teit. Jeg endte opp med smudi, tv, rar og nerd. Språkvaskerens makt er altså stor.

Se opp, folkens. I begynnelsen av februar blir det bok!