Jeg leser: Nesten menneske – biografien om Julius

Folk tror ikke at boken finnes på ekte når jeg forteller at jeg har lest biografien om Julius. Den kom i fjor, sier jeg, det er ikke bøkene fra da vi var små, det er en ordentlig biografi om Julius ? og den er skikkelig bra.

Jeg er ingen stor dyrevenn. Jeg misliker faktisk dyr ganske mye. Det trenger vi ikke gå inn i nå. Men poenget er at jeg leser ikke denne boken fordi jeg er så veldig interessert i dyr generelt, eller Julius spesielt. Jeg er noen år for ung til å huske Julius-hysteriet.

Jeg skriver bare det jeg skriver nå fordi boken er skikkelig bra. Alfred Fidjestøl skriver lett, ledig og svarer på spørsmålene som dukker opp i hodet mitt underveis. Boken er ikke bare om Julius, men også om sjimpanseforskning generelt. Hva vet vi om et av menneskets nærmeste slektninger? Hvilke spørsmål åpner det for i hvordan vi forstår oss selv? Hvordan behandler vi verdenen rundt og hva tenker vi på?

Jeg var ganske slitsom den dagen jeg leste denne boken. (Ja, så engasjert ble jeg) Stilte bare de store spørsmålene om livet, og gjenfortalte grusomme eksperimenter. Jeg synes i grunnen folk kan komme tilbake når dere har lest denne, så kan vi snakke om den. Jeg vil ikke gjenfortelle anekdotene, fordi Fidjestøl gjør det så bra. Jeg vil bare anbefale romanen «We were all completely beside ourselves» av Karen Joy Fowles som jeg leste for noen år siden, og som handler om noe av det samme. Så bra. Så bra.

Og så til slutt, noe litt nifst når man har sittet et døgn og fabulert over skillet mellom mennesker og dyr, og toåringen tar opp boken, ser på forsiden og sier «APEKATT!» og åpner boken, finner babybilde av Julius og sier «DET ER MEG!»

Jeg bare … he he eh eh he *setter latteren i halsen og lurer på hvilke konsekvenser dette skal få for hvordan vi behandler vesenene rundt oss*