Jeg har lest: Beklager, jeg må være mamma

Av Annikken fikk jeg låne Karianne Gamkinns fortelling Beklager, jeg må være mamma. Gamkinn er kjent for oss på nettet som Mammadamen, en profilert foreldreblogg som har satt i gang mange gode debatter. Jeg har lest Mammadamens blogg lenge, og sammen med Susanne Kaluza og Frøken Makeløs er hun mine favoritter i sjangeren.

Så da var det så kjedelig at jeg ble skikkelig skuffet over boken hennes! Beklager, jeg må være mamma handler om Gamkinns valg med å si opp fra mammafiendlige jobber og bli selvstendig næringsdrivende, etter at hun har fått to gutter i barnehagealder. Det er ikke lenge siden jeg leste Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen, og jeg interesserer meg for andres valg i tilsvarende situasjoner. Jeg vet at jeg er uenig med Gamkinn på flere områder, men gledet meg til å lese om hennes erfaring “litt foran meg i løypa”. Jeg jobber også med informasjon, jeg har også en mann som tar mye foreldreansvar, vi driver også innenfor en gren av tilknytningsomsorg.

For det første ble jeg litt forvirret av bokens form: Den presenteres som en sammenhengende fortelling, men det er litt vanskelig å se sammenhengen mellom elementene alltid. Kapitlene har heller ingen tematikk som binder dem sammen. Dermed mister jeg litt oversikten, og jeg vet ikke hva jeg kan forvente.

Så jeg ble ganske skuffet og faktisk litt sint på boken. Den “rubbed me the wrong way”, og i stedet for å bli en fortelling om Karianne Gamkinn opplevde jeg at boken for mange ganger skulle fortelle hvordan det er å være mamma i Norge i dag. Og jeg nekter å tro at det er slik det må være. Gamkinn underbygger poenget “Du kan ikke gjøre alt – det går ikke å være best mamma og best karrierekvinne” med en rekke argumenter for hvor vanskelig det er å kombinere jobb og familie. Jeg betviler ikke hennes opplevelse av dette, men synes hun sutrer vel mye om det. Hun har lite tid til å se barna, skriver hun, men viser også et regnestykke på at hun jobber og reiser til jobben 72 timer i uken. Søttito? Jeg jobber fullt og har en halvtimes reisevei til og fra – det betyr 40–45 timer i uken. Det er klart du får mindre tid hjemme hvis du bruker fire timer på reise hver dag. Kanskje dét kunne vært noe å endre på? I løpet av boken flytter hun også lenger vekk fra oppdragsgivere, og må reise enda mer, selv om hun kan jobbe mer hjemmefra. At hun ikke reflekterer over at dette kan være et problem gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i valgene hun gjør for å bedre tidsklemma.

Mitt hovedproblem med boken er  det at Gamkinn skriver så mye om sitt eget valg som en universell løsning. Jeg tror ikke det er bevisst, men i stedet for å tenke etter egne valg setter jeg meg på bakbeina når jeg føler at løsningen blir tredd ned over hodet på meg. Vi har for mye å gjøre i dag, er poenget hennes, og hun skriver at seksti prosent av norske barn mener at det er for mye stress i familien. Det er jo ikke bra, men det betyr jo faktisk at det er førti prosent som ikke synes det. Hvilke valg har de familiene med mindre stress gjort, lurer jeg på. Er det familien der en av foreldrene jobber deltid? Barna med stress, er de i hjem med 200 % lønnsinntekt? Det skulle jeg gjerne likt å vite.

I Dagbladet.no-kommentarfeltet skrives det “Også i verdens rikeste land!!!” #dettalandet svarer Twitter ironisk. “I verdens beste mammaland” skriver Gamkinn helt uironisk, akkurat som dette skulle være en garanti for at alt er supert. Selvfølgelig er det vanskelig å være mor også i verdens beste mammaland. Når jeg har lest Mammadame-bloggen blir jeg helt overrasket over negativiteten i Beklager, jeg må være mamma. Forventningene hun beskriver til småbarnslivet er helt utrolige, og det er ikke rart hun blir sjokkert.

Men Karianne Gamkinns historie er interessant, og sjefen hun skriver om som mangler forståelse for småbarn fortjener en studie. Hun skriver også fint om sin egen vnaskelige oppvekst. Jeg fniser også av mantraet “Dette er våre beste år…” sagt idet man sjonglerer smokker, makaroni og barnehageskift. Jeg kommer til å fortsette å følge Mammadamens krumspring, og håper hun fortsetter å reflektere over de fine og de vanskelige sidene ved livet.