Jeg har lest: Beklager, jeg må være mamma

Av Annikken fikk jeg låne Karianne Gamkinns fortelling Beklager, jeg må være mamma. Gamkinn er kjent for oss på nettet som Mammadamen, en profilert foreldreblogg som har satt i gang mange gode debatter. Jeg har lest Mammadamens blogg lenge, og sammen med Susanne Kaluza og Frøken Makeløs er hun mine favoritter i sjangeren.

Så da var det så kjedelig at jeg ble skikkelig skuffet over boken hennes! Beklager, jeg må være mamma handler om Gamkinns valg med å si opp fra mammafiendlige jobber og bli selvstendig næringsdrivende, etter at hun har fått to gutter i barnehagealder. Det er ikke lenge siden jeg leste Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen, og jeg interesserer meg for andres valg i tilsvarende situasjoner. Jeg vet at jeg er uenig med Gamkinn på flere områder, men gledet meg til å lese om hennes erfaring “litt foran meg i løypa”. Jeg jobber også med informasjon, jeg har også en mann som tar mye foreldreansvar, vi driver også innenfor en gren av tilknytningsomsorg.

For det første ble jeg litt forvirret av bokens form: Den presenteres som en sammenhengende fortelling, men det er litt vanskelig å se sammenhengen mellom elementene alltid. Kapitlene har heller ingen tematikk som binder dem sammen. Dermed mister jeg litt oversikten, og jeg vet ikke hva jeg kan forvente.

Så jeg ble ganske skuffet og faktisk litt sint på boken. Den “rubbed me the wrong way”, og i stedet for å bli en fortelling om Karianne Gamkinn opplevde jeg at boken for mange ganger skulle fortelle hvordan det er å være mamma i Norge i dag. Og jeg nekter å tro at det er slik det må være. Gamkinn underbygger poenget “Du kan ikke gjøre alt – det går ikke å være best mamma og best karrierekvinne” med en rekke argumenter for hvor vanskelig det er å kombinere jobb og familie. Jeg betviler ikke hennes opplevelse av dette, men synes hun sutrer vel mye om det. Hun har lite tid til å se barna, skriver hun, men viser også et regnestykke på at hun jobber og reiser til jobben 72 timer i uken. Søttito? Jeg jobber fullt og har en halvtimes reisevei til og fra – det betyr 40–45 timer i uken. Det er klart du får mindre tid hjemme hvis du bruker fire timer på reise hver dag. Kanskje dét kunne vært noe å endre på? I løpet av boken flytter hun også lenger vekk fra oppdragsgivere, og må reise enda mer, selv om hun kan jobbe mer hjemmefra. At hun ikke reflekterer over at dette kan være et problem gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i valgene hun gjør for å bedre tidsklemma.

Mitt hovedproblem med boken er  det at Gamkinn skriver så mye om sitt eget valg som en universell løsning. Jeg tror ikke det er bevisst, men i stedet for å tenke etter egne valg setter jeg meg på bakbeina når jeg føler at løsningen blir tredd ned over hodet på meg. Vi har for mye å gjøre i dag, er poenget hennes, og hun skriver at seksti prosent av norske barn mener at det er for mye stress i familien. Det er jo ikke bra, men det betyr jo faktisk at det er førti prosent som ikke synes det. Hvilke valg har de familiene med mindre stress gjort, lurer jeg på. Er det familien der en av foreldrene jobber deltid? Barna med stress, er de i hjem med 200 % lønnsinntekt? Det skulle jeg gjerne likt å vite.

I Dagbladet.no-kommentarfeltet skrives det “Også i verdens rikeste land!!!” #dettalandet svarer Twitter ironisk. “I verdens beste mammaland” skriver Gamkinn helt uironisk, akkurat som dette skulle være en garanti for at alt er supert. Selvfølgelig er det vanskelig å være mor også i verdens beste mammaland. Når jeg har lest Mammadame-bloggen blir jeg helt overrasket over negativiteten i Beklager, jeg må være mamma. Forventningene hun beskriver til småbarnslivet er helt utrolige, og det er ikke rart hun blir sjokkert.

Men Karianne Gamkinns historie er interessant, og sjefen hun skriver om som mangler forståelse for småbarn fortjener en studie. Hun skriver også fint om sin egen vnaskelige oppvekst. Jeg fniser også av mantraet “Dette er våre beste år…” sagt idet man sjonglerer smokker, makaroni og barnehageskift. Jeg kommer til å fortsette å følge Mammadamens krumspring, og håper hun fortsetter å reflektere over de fine og de vanskelige sidene ved livet.

9 thoughts on “Jeg har lest: Beklager, jeg må være mamma

  1. Nei, det må ikke være sånn, Kristin. Jeg jobber også fulltid, og jeg ser ungene mine mye. Jeg har tid til både lekseoppfølging, høytlesing, felles matlaging og andre fine ting i hverdagen. Men det hjelper jo å bo skikkelig nær jobben, og attpåtil ha en del av arbeidstimene i ubunden tid. Uansett er poenget at det ikke finnes noen universell løsning, og at ikke alle kjenner seg igjen i at “vi” har for mye å gjøre i dag (sånn historisk sett har vi for øvrig aldri hatt så mye fritid som i dag).

  2. Jeg har lest Mammadamen lenge, og jeg syntes boka var et fint supplement til bloggen, som jeg synes kan være vel idylliserende. Jeg er ofte hoppende uenig med henne om politiske løsninger, men synes hun formidler fint det å velge sin egen vei.

  3. Tror det er forskjellig fra folk til folk det der med å ha barn – som det er med andre ting! Men det som er så fullstendig annerledes med å ha barn enn andre ting er at du aldri kan sette på pause eller angre. Det meste annet i livet kan du gjøre noe med, har du først fått barn er det no turning back. Da gjelder det å gjøre det beste ut av kortene man har på hånden, og for noen kan nok det bety å gå mye mer opp i foreldrerollen enn man hadde sett for seg.

    • Nja, jeg kan ikke huske på at min mors generasjon mødre drev og oyjeg og var så mye mor da jeg vokste opp. De gjorde ikke noe prosjekt av det, barn var noe de bare hadde. Jeg tror det er sunnere enn å leve seg så opp i morsrollen at det ikke blir plass til noe utenom.

  4. Eg har forsøkt å kommentere dette innlegget fleire gonger i dag, men det blir enten for langt, for generelt, for personleg eller for ubegrunna.

    Eg har ikkje lese Gamkinn si bok (endå), men eg las nettopp Kjøkenbenkrealisme som tar opp mykje av det same. Og ein av dei tinga eg har trekt fram som positivt med Olaug Nilssen si bok, er nettopp det at ho presenterer problematikken rundt tidsklemma og ulike val ulike familiar har gjort for å løyse dette. Ho presenterer ikkje Den Eine Løysinga, slik det høyrest ut som Gamkinn gjer. Samtidig opplever eg ofte at når ein gjer eit val som blir ansett som lite PK, kjennest det som om ein “må” forsvare det, med å vere veldig defensiv og det blir lett å gå i den fallgruva du beskriv at Gamkinn går i. Sjølv valde eg å slutte å amme og det tok nesten to månadar frå eg slutta å amme, til eg slutta å seie “…fordi…blablabla….dessutan…helsemyndigheitene….ammepropaganda….blablabla…morsmelkerstatningerjonestbest”, i same setning som eg sa at ungen fekk flaske. Eg trur det er lett å bli enten defensiv eller forkynnande, når ein gjer val som ein opplever at ein må forsvare overfor folk flest. Og det å prioritere ned jobb framføre familie er jo eit val som ofte møter motbør i den offentelege debatten. Eg trur det er viktig at folk som har løyst tidsklemmeproblematikken på ulike måtar, fortel om sine val. Men eg liker og best dei som gjer det, utan å tre si løysing nedover hovudet på meg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>