Risikosport

Gro Nylander har skrevet den eneste boken jeg har lest om det å få barn. Derav følger at hun er min guru. Jeg har fulgt hennes ammeråd til punkt og prikke, og heldigvis for oss går ammingen kjempebra. Jeg har i løpet av mine ukers erfaring som mamma lært at det er ingen selvfølge. Derfor blir jeg litt nervøs når Gro Nylander beskriver det jeg holder på med som risikosport. Jeg har nemlig en plan om å begynne å jobbe igjen når guggelibæret er et halvt år.

Far må ta ut den siste tredjedelen, mor må ta ut den første, og den i midten fordeles slik familien ønsker. Det høres jo fint ut. De fleste familier velger mor hjemme så mye som mulig. Men i verste fall risikerer hun, som har båret og født barnet og ammer det, i dag å bli avspist med én tredjedel av tiden, mens mannen får dobbelt så mye som før. Her overdøver politiske prinsipper barnets beste.

Dette skriver hun i Aftenposten, i en kronikk jeg må si er ganske tendensiøs. Det er ytterst få menn som tar ut mer enn påkrevet pappapermisjon, og jeg kan ikke tro på at det er mer enn en håndfull hvor mennene tvinger til seg hennes permisjon. Jeg får frysninger av fiendebildet Nylander tegner opp av menn, som noen kjempeegoister som har skjønt at tid med barna sine er stas. Selvfølgelig er det stas. Men kanskje vi heller skal kjempe for at far tjener opp sin egen permisjon?

Nå må jeg innrømme at jeg gleder meg til å begynne igjen i september. Jeg elsker jobben min og sitter og følger Bibliotekstafetten og #mittbibliotek med lengsel. Det er artig med baby, for all del, men det er en grunn til at jeg tok opp igjen bloggingen og skrev mitt første leserinnlegg i permisjonen. I omgangskretsen min er vi flere hvor vi ikke følger standardløpet med permisjon.

Pappapermisjonen er en unik sjanse for barnet og pappaen til å bli kjent. Det er ikke slik at det er nok med: «Morgen, ettermiddag, kveld, natt, weekend, ferier» som Nylander og Mogstad beskriver som pappas kjernetid. Dette er stort sett tidspunkter hvor barn er sultne, far er sliten eller mor er til stede. Det oppstår ikke unike bånd i slike settinger. Det gjør det når far og barn får være sammen alene, bli kjent med hverandre på egne vilkår og uten forstyrrende pupper hengende over seg. Slikt tar fort fokuset vekk for både far og barn.

skriver Superpapsen i sitt innlegg “Ikke undervurder pappapuppen”.

Ring meg igjen om ett år. Det kan godt hende det stemmer at det blir sjukt vanskelig å fortsette ammingen mens jeg jobber. Kanskje trenger jeg å få høre det. Men at den snille mannen min settes i bås med egoistene i Nylander og Mogstads kronikk? Jeg blir arg.