Risikosport

Gro Nylander har skrevet den eneste boken jeg har lest om det å få barn. Derav følger at hun er min guru. Jeg har fulgt hennes ammeråd til punkt og prikke, og heldigvis for oss går ammingen kjempebra. Jeg har i løpet av mine ukers erfaring som mamma lært at det er ingen selvfølge. Derfor blir jeg litt nervøs når Gro Nylander beskriver det jeg holder på med som risikosport. Jeg har nemlig en plan om å begynne å jobbe igjen når guggelibæret er et halvt år.

Far må ta ut den siste tredjedelen, mor må ta ut den første, og den i midten fordeles slik familien ønsker. Det høres jo fint ut. De fleste familier velger mor hjemme så mye som mulig. Men i verste fall risikerer hun, som har båret og født barnet og ammer det, i dag å bli avspist med én tredjedel av tiden, mens mannen får dobbelt så mye som før. Her overdøver politiske prinsipper barnets beste.

Dette skriver hun i Aftenposten, i en kronikk jeg må si er ganske tendensiøs. Det er ytterst få menn som tar ut mer enn påkrevet pappapermisjon, og jeg kan ikke tro på at det er mer enn en håndfull hvor mennene tvinger til seg hennes permisjon. Jeg får frysninger av fiendebildet Nylander tegner opp av menn, som noen kjempeegoister som har skjønt at tid med barna sine er stas. Selvfølgelig er det stas. Men kanskje vi heller skal kjempe for at far tjener opp sin egen permisjon?

Nå må jeg innrømme at jeg gleder meg til å begynne igjen i september. Jeg elsker jobben min og sitter og følger Bibliotekstafetten og #mittbibliotek med lengsel. Det er artig med baby, for all del, men det er en grunn til at jeg tok opp igjen bloggingen og skrev mitt første leserinnlegg i permisjonen. I omgangskretsen min er vi flere hvor vi ikke følger standardløpet med permisjon.

Pappapermisjonen er en unik sjanse for barnet og pappaen til å bli kjent. Det er ikke slik at det er nok med: «Morgen, ettermiddag, kveld, natt, weekend, ferier» som Nylander og Mogstad beskriver som pappas kjernetid. Dette er stort sett tidspunkter hvor barn er sultne, far er sliten eller mor er til stede. Det oppstår ikke unike bånd i slike settinger. Det gjør det når far og barn får være sammen alene, bli kjent med hverandre på egne vilkår og uten forstyrrende pupper hengende over seg. Slikt tar fort fokuset vekk for både far og barn.

skriver Superpapsen i sitt innlegg “Ikke undervurder pappapuppen”.

Ring meg igjen om ett år. Det kan godt hende det stemmer at det blir sjukt vanskelig å fortsette ammingen mens jeg jobber. Kanskje trenger jeg å få høre det. Men at den snille mannen min settes i bås med egoistene i Nylander og Mogstads kronikk? Jeg blir arg.

14 thoughts on “Risikosport

  1. Det ligg ikkje for alle kvinner å kunne vere heime så lenge om gongen heller – eg klarte det ikkje, utan å kjenne meg isolert og nedstemd. Det lyt vere rom for å ta forskjellige val, og eg tykkjer eigentleg at permisjonsordinga gir god valfrihet. Artikkelen får det til å virke som mor og far ikkje samarbeider med kvarandre, og det er nærmast skremmande å lese. Det er då verkeleg ikkje så svart/kvitt!

    • Enig! Det er en grunn til at jeg har begynt å blogge, skrive leserinnlegg og styre på etter at jeg kom i permisjon… Selvfølgelig er det viktig å være sammen med babyen også, men jeg er ikke et hjemmeværende-kone-emne. Jeg opplever permisjonsordningen i dag som valgfri, og hvis kronikkforfatterne er redde for at kvinner skremmes tilbake i jobb kan jeg si noe om alle de rare blikkene jeg har fått siden jeg tar noen uker mindre permisjon enn jeg kunne.

  2. Det er sikkert litt styr, men så lenge pappaen innser at han får bruke litt av permisjonstiden i starten på å komme seg ned til din jobb for å amme, så overlever nok både du, barnet og far.

    Selv opplevde jeg at Thelma var lite opptatt av pupp på dagen så lenge puppen ikke var til stede, men når mammaen kom hjem så var det KUN det som gjaldt. Jeg gikk ut i permisjon når det gikk helflotters uten amming på dagen (rundt 8 måneder). Men amming på morgen og kveld var uansett ikke noe problem frem til Thelma sa stopp selv.

    Her er jo folk ulike men jeg kjenner flere som har kombinert pappaperm og amming uten at det har vært det helt store problemet. Spørsmålet er heller om du egentlig vil avslutte permisjonen når det begynner å bli skikkelig gøy. Men det er en helt annen diskusjon :P

    Og det er jo sikker masse gøy pappa og barn kan finne på på biblioteket, så de kan ta biblioteksbesøk og amming som en del av eventyret.

    • Jeg sparer all ferien min slik at jeg får være sammen med henne når hun er blitt litt større, det tror jeg blir fint. Grunnen til at jeg går tilbake er også veldig spennende tider på jobben som jeg gjerne vil være med på, kan nok hende det hadde vært annerledes hvis jeg hadde en kjedelig jobb. Men som sagt – vi får se. Jeg har aldri hatt barn før, så man vet jo ikke hvordan det vil funke.

      • Det er alltid lov å gjøre omprioriteringer! Men samtidig så hjelper det å ha en spennende jobb :P

        Smart å spare ferie, og kanskje også litt av permisjonen til deg selv, helt til slutt, når barnet er oppe og går og livlig som fy, før pappaen oppdager hvor morsomt det er å være hjemme.

  3. Jeg ammet begge barna mine til de var et år, og begynte å jobbe da de var 5,5 og 6 måneder. Det var vanskelig å begynne å jobbe igjen, men ammingen gikk fint!

    • Så bra! Jeg tror det kan være ulike ting som fungerer for ulike familier, men er glad Nylander har et fokus på amming og omsorg. Det er selvfølgelig vanskelig det der, balansen mellom gode råd gitt av erfaring og ha sett mange familier, og det at familier faktisk er ulike.

  4. Jeg blir så lei av kos-fokuset på amming. Amming er en praktisk greie og kosefaktoren er for noen mødre stressende. Et pragmatisk forhold til det snakker ingen om. Noen mødre har faktisk bare fokus på å skulle mate barnet og synes ikke det er koselig. Noen trives ikke med å blotte seg mange ganger hver dag eller å ikke ha kroppen for seg selv. Noen klarer ikke amme likevel. Jeg savner fokuset på disse gruppene; på at omsorgen for babyen er mer enn brystmelk. Hvorfor skal ikke-ammende mødre eller mødre som ikke elsker å være hjemme i månedsvis sitte og føle seg som mindreverdige mødre?

    Begynn å jobbe når du har planlagt det og ta ut ammefri dersom du trenger det! Glem Nylanders skremselspropaganda og stol på magefølelsen din. Den kommer du langt med!

    Mange mødre har begynt å jobbe før deg, dette går sikkert bra!

    • Ja, vi får se hvordan det går! Jeg synes det er bra å snakke om hvor viktig amming er, og så ikke tviholde på det hvis det ikke fungerer. Av de jeg kjenner nå vet jeg at amming kan være alt fra det beste i verden til månedsvis i smerte. Jeg er også heldig som har en jobb som lar seg kombinere med amming, det ville nok vært annerledes hvis jeg var ansatt på en oljeplattform.

  5. Det finnes mer her i livet enn amming, og jeg mener at en pappa er like mye verdt som en mamma. Min mann har vært mer hjemme enn forventet med begge gutta, jeg har ikke fullammet i evigheter og de er sunne, friske og raske begge to. Og har et supert forhold til pappaen sin

    • Jeg er jo glad at det settes fokus på amming og at det faktisk er forskjell på kjønnene når man får barn (det blir kanskje et innlegg etterhvert…) Men jeg tror hvertfall det er stor forskjell på hvor avhengig babyen er av mamma etter seks uker og seks måneder. Jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen, og tror ikke jeg ville hatt godt av å gå hjemme altfor lenge. Så får vi se hvordan dette går!

  6. Jeg leste kronikken litt annerledes, synes det var bra at hun setter fokus på at noen fedre “krever” masse permisjon. Det er forhåpentligvis et mindretall, men jeg har hørt om flere, og en i barselgruppa opplever dette. Men de pappaene som krever sånt er jo tjukke i hodet og leser sikkert ikke sånne kronikker uansett;) (er helt enig i viktigheten av pappatid og er veldig for lovpålagt pappakvote, men synes ikke svangerskap, fødsel og de første intense månedene kan sidestilles med fars innsats der, samme hvor mye han bysser på!)

    Vi leste den nok begge litt i lys av hvordan vi har valgt det-jeg er jo hjemme lenger enn deg. Jeg tror det hadde vært kjempevanskelig å begynne på etter 6 måneder fordi han på tidspunktet fortsatt spiste halve natta og fordi han nesten ikke spiste fast føde på det tidspunktet. Men samtidig – hadde vi visst at jeg skulle på jobb da hadde vi jo innrettet oss annerledes. Det aller viktigste er jo at hvert par får det til å funke hos seg, og at de gjør det de tror er best for sitt barn. Og hver baby er så forskjellig, man vet jo ikke om de tar flaske, om man får til å pumpe seg, hvordan nettene blir….

    Vanskelig minefelt dette her, det med amming er så følelsesladet for mange. Det jeg synes er så bra med Gro Nylander er at hun legger så vekt på ” lytt til hjertet/magefølelsen.” Det er bra:)

    • Takk for fin kommentar! Du har helt rett i at man leser kronikken utfra sitt eget utgangspunkt. Jeg så at Nasjonalt kompetansesenter for amming i gårsdagens Aftenpost hadde en notis hvor de understreket at de ikke støttet kronikkforfatternes syn på papparollen, men at de var enige i at kvinner bør kunne få minst 8 mnd permisjon og lengre liggetid på sykehuset. Kronikkforfatterne hadde også et liten notis om at de følte de var misforstått med fedrefiendlighet.

      Jeg er spent på å se hvordan dette med permisjon går!

  7. Jeg begynte å jobbe igjen da lillegutt var seks måneder og en uke, og det gikk helt fint. Min knott var ikke spesielt interessert i pupp når han ikke måtte (Det hørtes seriøst ut som om han hylte “Jeg er sulten, for søren, gi meg mat!” fra han var stor nok til å skjønne at det var forskjell på dette som ble puttet i munnen hans), og så ingen grunn til å drive med den slags på dagtid, enten mamma’n var til stede eller ikke. (og bare så det er sagt: Å tvinge melk ned i halsen på en unge som ikke er interessert og kniper munnen igjen, det er faktisk ikke mulig. Selv om ungen er langt fra ett år. De som sier noe annet har virkelig ikke prøvd. Såh! Nå fikk jeg sagt det til ammepolitiet også!).

    Uansett. Jeg synes dere har gjort det rette. Det er faktisk veldig greit å bruke hodet innimellom også (selv om babyer er søte, begrenser jo den intellektuelle samtalen seg….).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>