Mensa rotunda, sa lille Ida
Jeg anbefaler alle å følge Ida Jacksons trenings-/slankeblogg Legg fra deg kaka og løp deg en tur. Hun har ikke blogget den lenge, men jeg har allerede rukket å bli veldig imponert over det hun skriver. I den siste posten var det mye gjenkjennelig. Ida skriver om å ikke tørre fordi man er tjukk, fordi man har gymtraumer. Hun skriver:
Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.
Det er akkurat slik jeg blir så frustrert over. Norge trenger ungdommer som er aktive og har lyst til å bevege seg. Hver gang det kommer nye varselstall hyler noen opp «mer gym i skolen!» Jeg får helt panikk av tanke på de ungdommene i dag som er som Ida, som meg, som jentene i kommentarfeltet hos Ida. Jeg fikk treere i gym hele ungdomsskolen, jeg gikk faktisk ut med en femmer fra videregående. Men jeg ville vekslet den femmer inn i en velfortjent treer anyday for et fag som ikke ga meg traumer.
På folkehøgskolen skulle vi gå et lite tulleskirenn. Hver linje mot hverandre, siden jeg gikk på en liten linje måtte jeg stille. Det var snakk om firehundre meter eller noe lignende. Jeg hadde det storartet på folkehøgskolen, men jeg gråt i en halvtime av angst da jeg kom til målstreken.
På studiet begynte jeg å svømme, det har jeg alltid satt pris på. Jeg meldte meg faktisk opp til krålekurs og lærte meg å kråle. Det var supert. Siste gangen skulle vi lære stupestart. Å sitte ved siden av bassenget og skulle stupe – jeg blacket helt ut og hyperventilerte. Ikke noe stuping på meg, nei.
Heldigvis har jeg, som Ida, tatt meg i nakken og konfrontert noen demoner. Jeg har trent jevnlig på treningssenter, jeg har jogget ute, jeg har til og med vært med på noen gruppetimer og ikke fått panikk. Men dette er på tross av gymfaget, ikke på grunn av.
Det tristeste er at jeg vet at dette ikke bare gjelder meg. Det er altfor, altfor mange (særlig jenter) som ikke vil trene etter gymfaget. Jeg vet ikke om det er faget, jeg vet ikke om det er lærerne – kanskje er det kombinasjonen – men det ville ikke gitt meg mer trenings- og bevegelsesglede å måtte gjennom det der fem timer i uken i stedet for to. Det er derfor disse gymtraumene er politisk, på samme måte som mattetraumer og tysktraumer er det. Skolens mål bør være å gi kunnskap og inspirere til videre nysgjerrighet, utfordre seg selv og oppnå mål. Jeg har hatt gymlærere som har klart det. Jeg har også hatt flere som ikke har klart det.
«Det der, det er jo under karakterskalaen!» sa gymlæreren til meg da vi hadde turn i niendeklasse, og jeg viste frem mitt repertoar. Hva var målet ditt der, gymlærer? Skape treningsglede?
2. mai 2013 @ 10.18
Var den dårligste i klassen i gym og benytta en hver anledning til å vri meg unna ( mensen you know) men i en alder av 36 oppdaget jeg løpingens gleder. Men en hver må finne sin egen mosjonsform! Det er ganske utrolig at det fremdeles finnes slike gymlærere som du og Ida beskriver!
2. mai 2013 @ 19.27
Skulle ønske det bare var vi som hadde hatt slike gymlærere. Heia løping, heia Eli!
2. mai 2013 @ 11.14
Melder meg inn i «ødelagt av gymlæreren»-klubben. Nesten alle gymlærerne jeg har hatt brukte mer tid på de elevene som allerede var flinke. Verst var det i svømmetimene: «OK, dere to som ikke kan svømme kan bli her i den grunne enden og øve på svømmetak for dere selv, mens jeg går og lærer stupeteknikk til resten.» Jeg lærte meg å svømme… I ÅR.
Heldigvis er det aldri for sent, og «jeg skal f-en meg vise deg, dumme gymlærer» kan være et mantra så godt som noe når man trosser blodsmaken på vei mot en ny pers i Sentrumsløpet 😀
2. mai 2013 @ 19.29
Bra med mantra 🙂 Her tenker jeg at gymlæreren har vanskelige kår. Det er vanskelig å følge opp en hel klasse med veldig ujevnt nivå. Det er det selvfølgelig i de teoretiske fagene også, men der sitter i alle fall folk på samme sted… Kanskje trengs det mer ressurser i gymfaget – eller at man tenker annerledes og deler inn mer etter evner eller lyst? Jeg bare tenker høyt!
2. mai 2013 @ 20.17
Jeg mener mer om nivådeling i skolen enn det som får plass her, men generelt vil jeg si at noen grunnleggende ferdigheter er så viktige at ansvaret for dem ikke kan ligge i hjemmet. Jeg kunne lese da jeg var 4, men godtok likevel sakte gjennomgang av én og samme bokstav i første klasse. Jeg tror jeg tenkte at det ville bli gøyere å gå i en klasse hvor alle kunne lese.
Har trua på mer variasjon og lek i gymtimene, selv om alt bør prøves av alle minst én gang… Jeg tror ikke måling av resultater er feil heller, men må de vurderes etter én standardtabell? På ungdomsskolen var jeg 140 cm høy og veide noenogtredve kilo. Den kula jeg mista på foten, den var jo alt for tung for meg. Og hvor er parkour, hip-hop-dans, kampsport og yoga mellom alle ballspillene?
3. mai 2013 @ 0.24
Eg har og trua på nivådeling. I alle fag. Ikkje bare gym.
2. mai 2013 @ 11.19
Åh, som jeg kjenner meg igjen – helt ned til folkehøgskole-tullerenn-angsten… Jeg har ennå ikke overvunnet treningsvegringen -bare tanken på å skulle gå inn på SATS gir meg fysisk ubehag. Fleiper det gjerne bort med at jeg er lat (og det er en del av sannheten), men det jeg husker som verst fra gymtimene var ikke den fysiske aktiviteten i seg selv, det var følelsen av å aldri få til noe. Særlig stas i lagidretter, med klassekamerater med høyt utviklet konkurranseinstinkt… Jeg hadde et glansnummer en stund – jeg lærte volleyball på speiderleir, ble faktisk god til å serve og syntes det var gøy. Så kom jeg på ungdomsskolen og fikk beskjed om at jeg servet feil. Det viktigste var ikke at jeg fikk ballen over nettet eller hadde glede av spillet, men at jeg gjorde det teknisk riktig – noe jeg ikke fikk til på deres måte… So long, idrettsglede.
Mindre konkurranse, mindre krav, mindre stoppeklokke og målebånd, mer uhøytidelighet og lek – tro det er vel så viktig som antall timer når det gjelder å få barn i aktivitet.
2. mai 2013 @ 19.34
Jeg synes du skal prøve deg på volleyball igjen, jeg! Nå som sommeren kommer kunne du forsøkt å samle noen bekjente og finne en utebane. Det er ikke for sent – det ser jeg også av tanteMys kommentar lenger nede.
2. mai 2013 @ 11.44
Godt og viktig innlegg! Eg blei nesten rørt til tårer då du lenka til ein kronikk om facebooklykke med ein «elefant på treningsstudio»-kommentar, for eit par år sidan. Det er ikkje bare meg, tenkte eg.
2. mai 2013 @ 19.39
Det er ikke bare oss, og det er det som gjør at jeg mener at dette er politisk.
2. mai 2013 @ 12.00
Åh, så godt det er å lese at jeg ikke er alene om å ha gymtraumer, selv om det ikke akkurat er noe jeg unner andre heller. Gymlærerne hadde nok bare deler av skylden. Noen av gymlærerne mine var ålreite, men det ble selvsagt ekstra ille om de ikke var det.
Jeg vokste opp i et skoledistrikt hvor absolutt flertallet av mine jevnaldrede var i særdeles god form. Folk gikk på håndball, fotball og holdt i tillegg på med dette på fritiden. Ikke bare ble jeg en outsider, sosialt, men den dårligste i gym, uten venner til å back meg opp under lagsport (som det var MYE av), og ‘feitest i klassen’. Vi snakker hele grunnskolen her altså. Det er en ufyselig kombinasjon av å ikke få til noe, sosialt press, å være utafor, å være ukoordinert, å gå i klær man er ukomfortabel med… og gymgarderoben.
Ved å sette meg fullstendig på bakbena klarte jeg å nekte meg unna fellesdusjen og omkledningen gjennom alle mine skoleår. Men du må tro det ble et heftig rabalder fra lærere, familie, helsesøster… osv. Det slo dem ikke at den lubne jenta i klassen kanskje hadde dårlig kroppsbilde. Neida, hun var bare så jævla sta og vanskelig.
Et positiv bidrag var mot slutten av barneskolen, hvor de satte opp et eget turopplegg for meg, med en lærer. Vi gikk i skogen og pratet. Selvsagt kunne de ikke fortsette med seg dette til ungdomskolen som lå rett ved. Da hadde jeg plutselig veldig mye menssmerter (jeg har aldri hatt menssmerter). På førsteåret på videregående var det mer lek og moro enn stoppeklokke, pulsklokke, treningsprogram og lagsport. Men det kunne heller ikke vare. Det siste halvåret bestod av aktiviteter jeg faktisk mestret, men det hjalp ikke, jeg var ‘hun som var dårlig i gym’ og gikk ut med drittkarakter. Hm…. dette hadde kanskje gjort seg som blogginnlegg i seg selv. :p
2. mai 2013 @ 16.56
Jeg hadde en veldig grei gymlærer, men jeg hatet gym uansett. Og jeg var ikke engang overvektig. Men jeg var klossete og lite flink, og saboterte tidlig å lære meg noe, også. Når man ikke prøver, mislykkes man ikke, heller, nemlig. Jeg var vant til å være flink på skolen. Det var et skjold mot erting. Her var jeg ikke flink. Det fikset jeg ikke, det ble innmari utrygt. Det var først da en sykdom tok kraften ut av kroppen en 10 års tid ( fra 40+ til 50+) og jeg ble nokså bra igjen av det, at jeg begynte- litt- med gym. (Pilates for godt voksne damer som feiler et eller annet og lignende greier). Og mye gåing og sykling. Jeg burde ha prøvd før. Men nå tør jeg så mye mer. Kanskje jeg blir en sprek søttiåring?
2. mai 2013 @ 18.10
For min del var det verst i garderoben og dusjen. Der var det ingen lærar, så der kunne mobbarane seia og gjera omtrent akkurat det dei ville.
Eg er ganske aktiv i dag, men det er definitivt ikkje på grunn av gymmen. Og enda meir gym(garderobetid) ville kanskje ha gjort terskelen for å bli med på organisert aktivitet uoverstigeleg.
2. mai 2013 @ 18.23
Jeg veit ikke helt hva jeg skal tenke om det som står her. Jeg kan ikke få meg til å tro at alle gymlærere er mobbere, og at det er derfor flere og flere elever dropper ut av gym og tar faget som privatist (i videregående). Jeg kan fint sette meg inn i hvordan det er å ikke mestre ulike øvelser og stort sett komme sist. Men skal man slippe gym fordi man er dårlig? Eller overvektig/usikker på egen kropp? Det høres jo helt bakvendt ut.
For dem med dårlig selvfølelse i gymtimene blir det feil hvis de må trene foran andre, og feil om de må trene alene, fordi de føler seg utenom. Men gymlærere har 200 elever to timer i uka. Da sier det seg sjøl at de ikke kan bruke stort med tid på å lære enkeltelever å svømme.
Problemet slik jeg ser det, er at vi daglig minnes på at vi ER kroppen vår, og hvis vi ikke har en velfungerende kropp, så er vi indirekte dårlige personer. Ingen steder blir det så tydelig som i gymtimene, der kan vi ikke gjemme oss. Men hvis vi avskaffer gym for dem som føler det sånn, så sier vi jo egentlig at de har rett. At de ikke har noe der å gjøre. At de ikke er bra nok for gym. Og dét er ei fallitterklæring.
2. mai 2013 @ 19.53
Det er vel ingen av oss her som sier at man skal slippe gym, eller at man skal avskaffe gymfaget. Det er viktig at vi, både ungdom og voksne, beveger oss og setter pris på det. Jeg mener det er viktig, men jeg ønsker at det gjøres noe med gymfaget slik at det ikke ødelegger treningsglede. Kanskje er løsningen mer personalressurser og dele opp i mindre grupper? Kanskje handler det om å fokusere mer på oppnåelse av egne mål? Kanskje det handler om å variere innholdet i faget, slik at det ikke bare blir fotball og 3000-meter? Gym har jo ikke lekser, som de fleste andre fag. Kanskje man i stedet for mer gym kunne krevd at man rapporterte om egentrening?
Jeg tror ikke at alle gymlærere er mobbere – jeg har hatt flere gode gymlærere. Men jeg har truffet og hørt om flere med vanskelige historier om gymlærere enn andre lærere – det kan ha sammenheng med min omgangskrets selvfølgelig.
2. mai 2013 @ 20.29
Men det ER skolens ansvar å lære enkeltelever å svømme, det står i læreplanen! Akkurat som skolen skal lære alle å lese og jeg tålmodig satt og hørte på gjennomgang av én og én bokstav selv om jeg hadde lest siden jeg var fire.
Ingen av gymlærerne mine var mobbere. Men de ga meg heller ingen verktøy for å kunne mestre noe som helst fysisk ut fra mine forutsetninger. De ledet treninger uten å justere nivå eller la noen prøve en ekstra gang. Og mest påfallende av alt: INGEN oppmuntring, «det var nesten» eller «stå på», noensinne.
Jeg tror at kropp og sjel henger sammen, og i dag trener jeg mer enn gjennomsnittet. Når så mange får treningsgleden drept på skolen ER det noe galt. Tipper alle som har skrevet her har hatt det gøy med å løpe rundt i hagen som små.
2. mai 2013 @ 19.41
Til Ziltoidia, tanteMy og hengeveng: Takk for historiene deres! Lykke til med fysisk aktivitet videre. Vi bruker prinsesse Leas mantra: «Nå skal jeg vise deg, gymlærer!»
2. mai 2013 @ 20.54
Flott innlegg! Og flott at så mange snakker om gymtraumer, og viser andre at de ikke er alene.
Jeg vet at gymfaget kan organiseres annerledes, for det har jeg opplevd. De to siste årene på videregående gikk jeg på International Baccalaureate-linja (IB) på skolen min. IB er kort forklart en internasjonal utdannelse der filosofien er at man skal utdanne hele mennesker, ikke bare mennesker som er flinke på skolen. For å få vitnemål må man ha minimum 150 timer med å gjøre noe kreativt, noe for lokalsamfunnet sitt og ha gym, men det er ikke karakter. I hver komponent setter man egne mål og jobber alene, eller sammen med andre, for å oppnå målene. Vi skrev en logg der vi drøftet innsatsen vår og fremdriften. Det flotte med dette er at man ser at man får ting til, uten at en gymlærer står der og kjefter. Mine mål var annerledes enn de i klassen som drev med organisert idrett, og det var greit for læreren min som hadde ansvaret for å lese og godkjenne loggene.. På IB så lærerne meg som et helt menneske med styrker og svakheter, som skulle heies på til å nå mine mål. Løsningen er jo ikke at alle går på IB-linjer, men kanskje den norske skolen har noe å lære av å møte elever slik de er. Også i gymtimene.
2. mai 2013 @ 22.29
JA! Jeg vil også være med i gymtraumeklubben!
Jeg har visst vært heldig og ikke blitt mobbet av lærerene, faktisk var de så snille og plukke ut elever til lagene sånn at ingen skulle bli værende sist til spott og spe. Det hindret selvfølgelig ikke et lydløst men akk så hørbart sukk fra laget som var så heldige å få med meg. Om enn enda mer populær var jeg når vi hadde hinderløype, med til enhver tid 4-5 stykker klint bak meg som gjerne så at jeg sluttet å sinke dem. Og selvfølgelig kom det kommentarer når læreren var opptatt med noe på den andre siden av salen.
Når så denne torturøkten var ferdig var det over på et ny torturarena: fellesgarderoben. Jeg slutter aldri å lure på hvilken infam sjel som fant på at sjenerte barn skulle vaske seg splitter nakne foran 10-12 tilskuere. Jeg ble ganske dreven i oppfinnsom kreativitet for å unngå dette. Er det en ting som er verre enn gymsaltraumer så er det fellesdusjtraumer.
Først da jeg ble over 30 begynte jeg med idrett igjen i et treningsstudio, ryggen var i ferd med å si stopp av all sittingen. Lagidrett tror jeg er utelukket på livstid.
5. mai 2013 @ 19.02
Jeg løper to ganger i uka nå. På videregående karret jeg meg til en 4’er i gym av en lærer som hatet meg og alle mine likemenn- og kvinner. Vi som var dårlige i gym. Det rare er jo at jeg trente 9 timer i uka, jeg var en jævel på styrketrening og dans, men jeg kunne verken volleyball, løping, fotball eller innebandy. Løping var det verste. Jeg hadde mareritt og angst i to-tre måneder før vi løp 1500 meteren, og den løp vi en gang på høsten og en gang på våren. Den siste gangen jeg løp, løp jeg på 7.12. Det var en svak 2’er på karakterskalaen. Men det var bedre enn 12 minutter, og 15, som jeg vanligvis løp den på.
Nå løper jeg to ganger i uka. Jeg er blitt voksen. Og jeg løper på Bislett, det stedet der gymlæreren min sto og ristet på hodet av hvor dårlig jeg var til å løpe. Se på meg nå! vil jeg si. Nå løper jeg – og jeg LIKER det! Og det er ikke din fortjeneste, that’s for sure. Det er bare meg, og selv om jeg løper 1500 meter på over 8 minutter, så ække det viktigste å løpe fort, det viktigste er bare å løpe – og å ha det bra.
5. mai 2013 @ 21.50
Sjukt bra at du klarer å løpe på Bislett. Stadionløping tror jeg aldri jeg klarer… Har heldigvis klart å løpe ute og såvidt på en tredemølle.
Om å suge | Legg fra deg kaka og løp deg en tur
5. mai 2013 @ 22.12
[…] Kristin Storrusten har skrevet om sitt forhold til gymfaget her, og Prinsesse Leia har skrevet om sine gymkvaler her. Det er forbausende vanskelig å komme tilbake til kroppsøvningen etter mange år som gymhater. Men jeg prøver. […]
5. mai 2013 @ 22.20
Og her kommer bensin til bålet… Jeg har både forståelse og kan kjenne igjen noen av gymtraumene det snakkes om her. Imidlertid må jeg, som en av de jentene som alltid hadde gym, få lov å si noe til dere som alltid hadde «mensen». (Nei, jeg er/var ikke spesielt rask eller tynn, jeg bare likte å bevege meg uansett om det bestod i å «spille» volleyball 9 av 10 gymtimer) Hadde det vært opp til mitt 15 år gamle jeg, hadde dere fått stryk alle sammen. Sorry, men du blir ikke bedre i et fag om du ikke deltar. Vi sitter alle igjen med traumer fra skoletida (er det egentlig noen som kan si at de hadde det genuint bra på ungdomsskolen?). Ja, jeg skjønner at det går på selvfølelsen løs å ikke få til, men tro ikke at du har det annerledes enn dem som ikke skjønner noe av hva læreren sier i mattetimen.
6. mai 2013 @ 10.28
I innlegget mitt skriver jeg at man både kan få matte- og gymtraumer. Det finnes gode og dårlige lærere i alle fag. Og som jeg også skriver: det handler om mestringsfølelse, ikke karakter. Lærerne skal selvfølgelig ikke gi gode karakterer bare for å være snille, verken i gym eller matte. Men uansett hvilket nivå eleven ligger på bør de kunne skape ønske om å lære mer og mestring. Jeg falt fra 6 i matte i første vgs til 3. Plutselig var det som alltid hadde vært lett kjempevanskelig. Heldigvis hadde jeg ikke en lærer som motarbeidet veien min tilbake til 5.
5. mai 2013 @ 22.54
For meg var det egentlig ikke selvtilliten og prestasjonspresset i selve gymtimen som var problemet, men det at jeg ble tvunget til å kle av meg i andres nærvær. (Men for all del, det finnes haugevis med helsyke gymlærere der ute. Ovennevnte nordlending husker da jeg også godt fra enkelte besøk på Idas skole.) Jeg hadde ingen problemer med å kle av meg i garderoben i svømmehallen og på ballettskolen for der var det jo noe jeg gjorde av egen fri vilje. I gymgarderoben på skolen derimot visste jeg med meg selv hver gang at dette var noe jeg MÅTTE gjøre.
Jeg husker fremdeles den første gymtimen i førsteklasse. Hvordan læreren vår fortalte at vi måtte dusje hele kroppen etter timen. Det ble fremstilt som en ren selvfølge. Jeg husker ennå den snikende, sitrende, sukkende, klagende, klynkende, hylende, vrælende, men akk så navnløse følelsen av skam og selvforakt som bare økte gjennom hele barneskolen. Hvorfor var det sånn at jeg kunne danse samba i bare underbukse og ballettsko med vennindene på ballettskolen uten å skjemmes det bøss, når jeg ikke taklet å ta av meg undertøyet og lirke meg inn under dusjstrålen på skolen nøye gjemt bak ett etterhvert dryppende vått håndkle? Det meste av tiden i selve gymtimen pleide å gå med til å se ut som jeg var med på leken mens jeg egentlig grublet over akkurat dette og grudde meg for dusjlirkingen etter timen. I slutten av det siste barneskoleåret fikk den vonde følelsen et navn. Dette skjedde i forbindelse med at helsesøster kom og gjennomgikk et kapittel i læreboka for det som den gangen het O-fag med tittelen «Kroppen, den er din!». Dette kapittelet omhandlet i korte trekk at kroppen er et domene som hver enkelt SELV råder over og at det kalles overgrep dersom noen tiltvinger seg adgang til å se eller berøre intime kroppsdeler. Ha-ha-ha! Tenkte jeg. Disse reglene gjelder tydeligvis ikke når vi er på skolen! Fra da av visste jeg at lærerne, rektor og hele det ansiktsløse kostebinderiet av et system de hadde over seg, ikke hadde noen egentlig rett til å gjøre det de gjorde mot oss.
Gjennom hele ungdomsskolen visste jeg inni meg at det var galt det der med å tvinge noen til å kle av seg. Verre og mer tydelig ble dette også gjennom at karakterpresset kom inn i bildet. Det var faktisk mulig for dette systemet å straffe meg i hele min fremtid dersom jeg ikke gjorde som de ville og kledde av meg. Jeg holdt kjeft og innordnet meg selv om jeg skammet meg over min egen feighet og maktesløshet. Jeg prøvde å gjøre en bedre innsats i selve timene så det i alle fall skulle være verdt det for meg selv i fremtiden. Men i niendeklasse oppstod det en situasjon der flere andre elever protesterte på garderobe- og dusjordningen ved skolen. Jeg var den eneste i min klasse som åpent holdt med denne gruppen, men det skjedde også et stemningsskifte blant de andre elevene. De ble fiendtlige mot hverandre og aggresjonsnivået i klassen steg betraktelig. Vi var som en illsint gruppe diskriminerte outsidere som biter og river hverandre fordi det ikke går ann å komme til mot overmakten. Skolen brukte på sin side splitt og hersk- metoden. De lot de jentene som skrek høyest, og hvis foreldre var de mest pågående, få skifte i en av lærergarderobene. Vi andre levde videre i skammen over å ha latt oss presse til å gi avkall på autonomien over egen kropp. Vi var en gruppe som med største selvfølgelighet ble nektet den grunnleggende rettigheten som alle ellers i samfunnet tilkjennes med like stor selfølgelighet. Under overhengende trussler om begrensede fremtidsmuligheter, sladring til foreldre, sosialt utenforskap og generell uthenging tok vi av oss truser og bh-er. Vi forsøkte å dusje så fort vi kunne for å glemme skammen over sviket mot oss selv og hverandre i et par dagers tid inntil det var på’n igjen.
Den skammen over mitt eget feige avkall på retten til selv å bestemme om, hvor, når, og for hvem jeg ønsket å blottstille kroppen min, henger fremdeles fast i meg hver gang jeg går inn i en offentlig garderobe. Til tross for at jeg i dag gjør det frivillig og til og med betaler for moroa, er det ubehagelig å bli minnet på at jeg er en person som har latt meg og mine kamerater bli presset til noe slikt. Det ringer fremdeles i ørene mine ved tanken på at de faktisk krevde en begrunnelse av meg og mine protestfeller for HVORFOR vi ikke ville dusje og skifte med de andre. Hadde jeg ikke blitt så forskrekket over å bli avkrevd en grunn i en situasjon der det ellers i samfunnet skal holde å si «nei, jeg vil ikke», ville jeg vel ha besvart spørsmålet til læreren min med: «Nei, jeg kan ikke gå med på å kle av meg fordi du og dine overordnede prøver å presse meg til det med trussler og makt, og det kan jeg ikke akseptere fordi det krenker meg, og jeg ville krenke meg selv ved å innordne meg». Jeg må fremdeles si det høyt til meg selv hver gang jeg skal i dusjen i svømmehallen at «dette er frivillig, dette er frivillig». Hvordan kan noe menneske bli inspirert og motivert til å trene av noe slikt? Det verste er at de som støtter dagens utbredte ordning med åpne gymgarderober kommer trekkende med argumenter som at man får et sunt forhold til egen kropp av å kle av seg sammen med andre. Det har de jo kanskje rett i på sett og vis, men hvem har egentlig godt av å venne seg til å kle av seg under tvang? Hvem har godt av å lære seg til at det er best å holde kjeft og innordne seg når man blir utsatt for slikt? Og sist men ikke minst: hvem har godt av å lære seg at det er greit å gjøre slikt mot andre i situasjoner der man har så stor makt over dem at faren for at det får konsekvenser for en selv, er liten? Skal vi få norske ungdommer til å like å trene, må vi slutte å ydmyke dem kroppslig før og etter gymtimene. Vi må få til et påbud om avlukker for skifting og dusjing på absolutt alle norske grunnskoler og i kommunale og private anlegg som benyttes av skoler. Ikke fordi vi skal lære barna at kroppen er noe skammelig, men for å gi dem retten til å beholde privatliv og integritet også på skolen selv om gymfaget er obligatorisk.
6. mai 2013 @ 11.36
Jeg har stort sett hatt flinke gymlærere. Gymlærere som har lagt vekt på variert undervisning der en har hatt like mye dans, turn og innebandy som fotball og løping. Det gjorde at selv om jeg stort sett var blant de dårligste i alt, så var jeg litt mindre håpløs i basket enn i løping og fikk jeg også beskjed om. Jeg hadde gymlærere som la vekt på lek og spill, like mye som strikte vurderingsituasjoner, og som alltid roste innsats. Sammen med karakteren, fikk jeg også en oppmuntrende tilbakemelding om det jeg hadde gjort riktig på slutten av året. Da gjorde det ikke så mye at jeg fikk en dårlig karakter. Noe av det viktigste jeg tror mine gymlærere ga meg var en følelse av at det å møte opp og gi alt, faktisk telte for noe, det kom ikke til å gi meg toppkarakterer alene, men det hadde likevel en egenverdi.
I tillegg var det sjelden slik at vurderingsituasjoner ble en oppvisning for alle andre. I den grad det var mulig, ble en kalt bort én og én, mens resten gjorde noe annet. Noe som var morsommere enn å se på klassekameratenes mer eller mindre vellykkede forsøk på å slå hjul og hoppe bukk.
Da undomsskolen min i tiendeklasse innførte et prøveprosjekt med frivillig gym om morgenen med frokost etterpå, sto jeg opp to timer tidligere hver fredag fordi gym var gøy. Det var en mulighet til å prøve alle de tingene vi ikke rakk i gymmen. Det var også min gymlærer som var ansvarlig, altså en person jeg visste jeg kunne stole på. Det var nemlig denne gymlæreren som hadde hjulpet meg å komme over skrekken for å stupe kråke i niende. Og som ga meg masse skryt fordi jeg på to gymtimer hadde gått fra å gråte i et hjørne til å stupe kråke både forlengs og baklengs. Han skapte et godt miljø, hadde stor kunnskapsbredde og satte krav til deg ut i fra dine egne forutsetninger. Det var ikke det at han ga bort gode karakteren, men personlig forbedring og måloppnåelse ble sett på som viktigere. Gymtimen var den ene delen av skolen hvor jeg kunne legge vekk prestasjonsjaget og heller løpe rundt og kaste en ball, balansere på en bom eller være kjempefornøyd fordi jeg fikk til én god serv i volleyball. Selvfølgelig ville jeg ha mer av det, selv om det betydde at jeg måtte stå opp før sju hver fredag.
I tredjeklasse på vgs. fikk vi en gymlærer som fra første time gjorde det klart det eneste som telte var tallene på papirslippen som ble levert inn hver time. De fortalte han hvor fort vi hadde løpt, hvor langt vi hadde hoppet, hvor mange armhevinger vi hadde klart osv. Hva måtte klare for å få hvilke karakterer fikk vi utdelt på begynnelsen av hver time. Oppmuntrende ord var det rett og slett ikke mulig å få. Om hele min gymopplevelse hadde vært slik tror jeg aldri jeg hadde satt min fot på treningssenter.
6. mai 2013 @ 11.49
Takk! Tusen takk! Siden jeg kommer fra en lærerfamilie blir jeg så glad for å høre om gode lærere som nettopp får frem mestring hos elevene. Det er mange av disse lærerne, og jeg håper de får høre det fra sin skoleledelse, som igjen etterspør det hos andre lærere og i nyansettelser.
9. mai 2013 @ 20.18
Det er så deilig at noen endelig skriver om dette! Selv er jeg en av disse med gymtraumer, og de har vært voldsomme. Nok til å bli liggende søvnløs natten før hver eneste gymtime det siste året på videregående, og ikke ha klart å trene i fire år etterpå. Voldsomme nok til å ha hatt nedtelling til den dagen hvor man endelig kunne slippe å delta i en gymtime igjen, helt siden 5. klasse på barneskolen. Nok til å ha hatt mareritt i flere år etter den siste gymtimen, med dette skrekkscenarioet: gymkarakteren din er ikke gyldig, du må ta det på nytt.
Jeg skal ikke skylde på dårlige lærere. Jeg vil ikke skylde på dårlige lærere. Jeg har hatt noen ok gymopplevelser. I 1. klasse på barneskolen hadde vi jentegym (JEJ!), men det ble forbudt av udir. På ungdomsskolen hadde vi flinke gymlærere, som organiserte grupper – så vi kunne ha selvvalgte akvititeter i perioder av gangen. Vi hadde jentegym, helt til udir satte seg på bakbeina og nektet det (igjen). Og lærerne var flinke til å forsøke å se enkeltmennesket. Gymlæreren min på VGS var ei blid, og forståelsesfull dame som aldri var ubehagelig. Hun prøvde, så godt hun kunne, å tilrettelegge undervisningen. De tre gangene vi fikk ha yoga – dét var stas og jeg følte meg som et menneske – selv om jeg hadde gym. Min historie er en historie om mange enkeltpersoner som jo har gjort alt de har kunnet, innenfor sine rammer. Men allikevel har den totale gymopplevelsen vært så utrolig fatal. Det handler om å ha vondt i kroppen, manglende mestringsstrategier, om å være dårligst i alt, og å måtte prestere i et system som ikke passer en som indivd. (Dette opplever mange elever i skolen, i alle fag. Jeg synes ikke jeg hadde trengt å finne meg i dette, bare fordi noen er dårlige i matte. Jeg synes heller ikke at de som er dårlige i matte, trenger å finne seg i det).
Felles for disse flinke enkeltindividene er at det i mine klasser gikk mange idrettsfreaker, som lærerne også skulle være lærer for. Sånne som trener hver dag, konkurrerer, har masse muskler og er kjempesvære, flinke til alt. Og ja. Det hadde vært helt fullstendig galt av lærerne å ikke gi disse det de trengte, fordi de var flinke og fortjente tilbakemeldinger og muligheten til å bli bedre. De fortjente å føle seg dritflinke, i det minste i ett fag på skolen.
Faktum er likevel at det er grisevanskelig å være en god lærer for alle. Og, typiske gymlærere har ikke mengder av forståelse for hvordan det er å være den som er dårligst i gym, og den som er dødsfornøyd hver eneste gang man har turt å møte i timen. De har, typisk sett, heller ikke veldig mange erfaringer om hvordan det er å ha det sånn som oss gym-traumatiserte. Og de har kanskje heller ikke de beste kunnskapene om hva som kan hjelpe dem som ikke klarer å sette ord på deres egne behov, og som ikke klarer å spørre om hjelp på en konkret måte – fordi alt bare ser svart og vanskelig ut.
For jeg, som aldri har vært god i noe som helst i gymtimene måtte likevel måle meg med gutta på 190 cm som trente hver dag. Overraskende nok – de var ingen gode motspillere for min del. Mål deg med dem som løper 3 km på 12 minutter, når du selv såvidt klarer 2 (etter måneder med trening). Prøv bryting med de hval-aktige muskelbuntene som er 30 cm høyere enn deg, det er ikke gøy for dem – som overhodet ikke får brukt potensialet sitt – og heller ikke for den som føler seg liten og talentløs. Prøv ballspill når du ødelegger for hele laget, og samtidig er redd for ballen. Prøv å spille håndball, med dem som konkurrerer ukentlig. Aktiviteter man bare skal kunne, men ikke lære. Dette er hva man får etter å ha trosset både angst og redsel og umotivasjon og smerter. Kjennes det som.
Det jeg er bitter over, er et system som ikke har fokusert nok på teknikk og kunnskap om gym. Jeg vet ingenting om trening, omtrent, ingenting om hva som er bra for meg og min kropp. Det har vært få muligheter for tilrettelegging for enkeltindividet. Det har vært lite fokus på hva en selv kan gjøre for å bli bedre. Om jeg hadde blitt litt bedre for hver uke, hadde jeg ikke trengt å bli så redd, fordi jeg hadde visst at trening fantes fordi jeg skulle være snill mot min egen kropp – og å ta vare på den. Men jeg visste faktisk ikke at det gikk an å bli bedre, fordi jeg alltid ble målt i forhold til noen som var skikkelig flinke. I den målestokken vil jeg fremdeles alltid være dårlig, tror jeg. Jeg kommer i alle fall ikke bli flink i alle treningsdisipliner. Men i dag veit jeg at for hver eneste uke som går, kan jeg bli bedre enn hva jeg selv var forrige uke. Dét skulle jeg ønske at jeg skjønte tidligere! Og at det hadde gått an å tro på dette mens jeg fremdeles gikk på VGS. At ikke alt handler om målbare resultater i friidrett, coopertest, svømming. Det handler jo om helse og god form!
Da jeg gikk på VGS oppdaget jeg at jeg var plattfot, og at det var derfor jeg alltid hadde så vondt i beina. Noen kunne jo ha nevnt noe med riktige sko/gå til en fysioterapeut, en av de sikkert 1000 gangene jeg klagde på det. Jeg oppdaget, etter å ha tatt mandlene, at det faktisk ikke er normalt at andpustenhet skal kjennes ut som å ha kniver i halsen. Jeg trodde, helt seriøst, at det bare var så vondt fordi jeg var i dårlig form. Men nå, selv om jeg er i dårlig form, kan jeg bli andpusten uten at det gjør så infernalskt vondt (digg!). Det sagt – mine kroppslige «skavanker» er ikke gymlærernes ansvar. Men. Det hadde vært fint å kunne blitt møtt med forståelse og løsningsforslag, heller enn å få beskjed om å ta seg sammen. For det viste seg jo senere at noen av tingene jeg klagde på og sleit med var reelle, og faktisk helt løsbare. Det var ikke jeg som var klagete og dum, det var bare behov for noen ganske enkle løsninger (nye sko og tre legetimer).
Gymtimene er fulle av vonde minner. Ikke fordi ikke alle gjorde sitt beste, men fordi jeg ikke klarte å være et menneske i dette gymsystemet, og at jeg ikke følte meg sett overhodet. Mest av alt, det hadde vært fint å fått høre at; selv om du er dårlig til dette – så er du kanskje flink til noe annet. Og det bør du få prøve! Og det at det faktisk går an å bli bedre når man er dårlig. Man må bare få vite hvordan og få hjelp til å finne en løsning. Dét fikk aldri jeg.
Det ble langt. Men så er det jo et litt underkommunisert tema.
9. mai 2013 @ 22.23
Takk for lang og viktig kommentar. Du satte fingeren på noe jeg ikke helt har visst at jeg tenkte: Vi har lov til å klage over dårlige gymopplevelser selv om andre har dårlige opplevelser i andre fag. Vi må bare jobbe sammen for at skolen skal fremme mestring og kunnskap i alle fag! Det verste med gymtimene var følelsen av at vi bare løp og løp og spilte og spilte fotball, uten at jeg ble noe flinkere av det eller syntes det var gøy.