Levende bøker
Tehme Melck skriver i bokbloggen aroundbooks:
I mange år nå har jeg derfor praktisert en streng ikke-bortlåns-politikk, bortsett fra når det gjelder personer i min umiddelbare familiære nærhet. Mine bøker er kjære personlige gjenstander og behandles av meg som nettopp det.
Det synes jeg er veldig interessant, som jeg også kommenterte på bloggposten hans. Jeg har det nemlig fullstendig motsatt med bøkene i min bokhylle! Det er blitt fire stappfulle billy-hyller (med ekstra topphyller og bøker oppå der, og noen steder bøker i to lag). Jeg er ikke egentlig er boksamler. Jeg har ingen bøker som er noe særlig verdt; selv om jeg nå etter hvert prøver å få bøker i hardcover og ikke kjøper så mye pocket.
Jeg har lest nesten alle bøkene i bokhyllene mine. Et kjapt overslag sier at jeg har kanskje rundt 1000 bøker (SHIT MAN DUDE). Jeg vil anslå at jeg har kanskje tyve-tredve bøker i hyllene som jeg ikke har lest. Noen av bøkene i hyllene har jeg lest flere ganger, men i grunnen leses de fleste kun én gang. I tilegg er det ofte som bibliotekbok, og så kjøper jeg bøker jeg liker på salg etterpå.
Klart jeg må låne ut bøker, da! Akkurat som med leiligheter liker jeg best bøker med litt sjel: Med understrekninger, knukne pocketrygger og litt bølgete sider forårsaket av å ha lest i badstuer. Jo flere som har lest en bok, desto mer verdifull er den, tenker jeg. Den beste boken i så måte er kanskje den første utgaven min av Ekstremt høyt & utrolig nært av Jonathan Safran Foer – den har jeg selv lest i hvertfall fire ganger, og jeg har lånt den ut tre ganger. Den er fortsatt like hel, men bærer selvfølgelig preg av å ha blitt lest.
Et viktig aber i min fremgangsmåte er imidlertid at bøker blir borte. Ja, de gjør det. Jeg savner først og fremst den personlig signerte utgaven min av Norsk litteraturhistorie etter hukommelsen. Men jeg er en person som roter ting vekk, og av erfaring vet jeg at det meste dukker opp hvis man bare venter. Så den boken tror jeg kommer tilbake til meg en gang. Og i mellomtiden har jeg skaffet meg «Personal library kit» som lar meg stemple bøker inn og ut.
Veronika Harder
10. april 2013 @ 10.51
Shit man dude! 🙂 Liker for øvrig din filosofi best. Bøker skal ikke støve ned og bli glemt. Dessuten elsker vi som ikke har bøker overhodet å kunne låne bøker av sånne som deg 🙂
Kristin Storrusten
10. april 2013 @ 15.25
Ja, det er sannelig ikke sikkert at så mange av bøkene mine ville vært på Interrail hvis det ikke var for deg 🙂
Elisabeth Iskrem
10. april 2013 @ 11.19
Jeg har også det personlige bibliotekskitet! Men har faktisk havnet i den posisjonen at jeg av og til tenker «Nå har jeg ikke så mange lånekort igjen fordi nesten alle er brukt opp, er denne boken verdt det?», og så dør jeg litt innvendig. Jeg syntes det er viktig og fint å låne bøker til venner, bekjente og familie. Samvittighetsprinsippet fungerer alltid.
Kristin Storrusten
10. april 2013 @ 15.26
Man kan lage sine egne… 😉 Jeg leste først «bibliotek-skitet», og ble litt sjokkert over at du brukte slike ord om en boksamling!
Jørn Roeim
10. april 2013 @ 12.14
Hyggelig å inspirere til et innlegg. Du er egentlig ingen boksamler, sier du, og her ligger nok forklaringen på våre ulike innstillinger til bortlån av bøker. Jeg er en samler, og som det fremgår av blogginnlegget mitt, har jeg et svært personlig forhold til bøkene mine.
Kristin Storrusten
10. april 2013 @ 15.28
Jepp! Jeg synes det er veldig interessant og fint at vi kan ha så forskjellige forhold til bokhyllene våre. Jeg er veldig glad det ikke finnes noe bokhyllepoliti som forteller oss hvordan vi skal behandle hyllene våre!
hannej
10. april 2013 @ 13.38
Jeg har samme filosofi som deg, Kristin. Ikke bare låner jeg gjerne bort bøker, ofte prakker jeg sågar på folk bøker med stort engasjement: «Denne bare MÅ du lese, den tror jeg virkelig er noe for akkurat deg».
Noen hederlige unntak fra utlånspolicyen min er bøker med kjempstor affeksjonsverdi, som for eksempel enkelte favoritter fra barndommen (ofte utstyrt med finurlige egenlagde illustrasjoner av ymse kvalitet).
bjorgmi
10. april 2013 @ 15.28
Eg er nok litt midt-i-mellom, kjenner eg. Eg synest generelt det er greit å låne bort bøker, med unntak av til folk som ikkje leverer dei tilbake. Kaffeflekkar er ikkje så farleg, men eg blir irritert viss folk skriv i mine bøker. Samtidig er eg ein slags samlar, i den forstand at eg liker å eige bøker. Men eg samlar ikkje på førsteugåvar og slikt!
miriania
11. april 2013 @ 20.31
For et fantastisk sammentreff! Jeg fant den litteraturhistorieboka di da jeg pakket ut av en banankasse med bøker for ca en uke siden, og hadde planer om å høre med deg om du ville ta en kaffe en dag sånn at du kan få den tilbake. 🙂 Så ehm, kaffe?
Kristin Storrusten
11. april 2013 @ 21.49
HAHA! Ja, gjerne! Martine og jeg trasker jo hjemme om dagen – kanskje vi skal gjøre det til en trippeldeit?
Ja til e-bøker! | Stort & Rustent
25. april 2013 @ 9.37
[…] dag tidlig fikk jeg snakke om bokhyllene mine på Kulturnytt. Lite gjør meg mindre glad – jeg leser mange bøker, og vil gjerne snakke om det […]