ta den bok og la den vandre

onsdag, september 29, 2010 23:25.

Jeg bookcrosser, som betyr at jeg registrerer bøker på BookCrossing.com, og slipper dem deretter "fri" – på busser, på Universitetet, på den offisielle BookCrossing-sonen på Oslo S. I morgen skal jeg slippe en bøling til ut i verden. Datasystemet er, og det er bare å beklage, ganske krøkkete og fryktelig slitsomt, men jeg er så glad i selve prinsippet at jeg tvinger meg til å holde ut. Bøker er et objekt som skal vandre! I dag laget jeg egne "BookCrossing labels", altså lapper man kan lime inn i bøkene og små symboler man kan ha utenpå boken. Hvis du vil bookcrosse, er det bare å printe ut disse, lime dem inn i boken din og skrive på ID-koden du får når du har registrert boken på BookCrossing.Internett er sannelig en fin ting, som gjør sånt mulig. Papirbokens død, du liksom...

bivirkninger

lørdag, september 18, 2010 12:07.

I fjor kjøpte jeg leilighet – og det er ganske kult å eie sitt eget sted. Det anbefales. Men før du begynner å gå på visninger og si opp leieforholdet: 1) Det er DU som må fikse alt, og ikke minst BETALE alt. Åh, hvor fint er det ikke å kunne sende alt bare videre til huseier... 2) I går fikk jeg plutselig en helt ubendig trang til å VASKE VINDUER da høstsolen sto lavt inn. Så jeg vasket vinduer. Sykt. Den hadde jeg ikke sett komme.

Ad Ragnar Hovland

fredag, september 10, 2010 12:11.

Solen skinner, det er snart helg, og hvilken herlig dag er det ikke for å dykke videre ned i masteroppgaven? Nå har jeg jobbet 100 % med masteroppgave i to uker, og jeg begynner å kjenne slitasjen. Joda, jeg har stukket tærne ut i mastervannet i dag, men jeg har også fått surfet langt mer enn det jeg burde. På onsdag hadde jeg veiledning; det er alltid fint å diskutere prosjektet mitt med noen som er like spent på resultatene mine. Jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig kan publisere (=blogge) om statistikken min før den skal unipubbes, jeg velger derfor å være litt tåkete her i bloggen på hva jeg driver med til hverdags. Det får meg også til å føle litt at jeg driver med hemmelighetskremmeri, og det kan jeg like. Uansett, jeg har gjort en undersøkelse hvor det viste seg at Ragnar Hovland kom ganske langt opp på listen over populære forfattere. Jeppz, tenkte jeg, det var da ingen overraskelse. Men det syntes veilederen min; hun trodde Ragnar Hovland hadde utspilt sin rolle for lenge siden. "Neeeeei," sa jeg da, "i min generasjon skal man like Ragnar Hovland." Jeg tenker på sjokket jeg fikk da jeg, etter å ha hatet ham intenst på ungdomsskolen for "Ein sykkel på havsens botn" (ågudhjelpeossalle), skjønte da jeg begynte på universitetet at vi egentlig liker Hovland. Og med "vi" mener jeg selvfølgelig at han kommer som del av pakken jeg har godtatt som identitet; litteraturstudine med kreative interesser, venstresympatier og avsmak for flink-pike. Så jeg begynte å like Ragnar Hovland. Uten å ha lest noe annet enn "Ein sykkel på havsens botn". Alle de kule bloggebarna (som Linn, Janke og Kari) skriver om Sveve over vatna. Og i undersøkelsen min var det stort sett de under 40 som likte Hovland. Hvor morsomt er det ikke at en forfatter jeg tar for å være kanonisert, ikke er det for veilederen min? Jada, det er gøy å være meg. Synes du denne storrustnen er for kjip, kan jeg informere om at Lillerusten har dratt til Irland og blogger derfra, og Kusinerusten har dratt til Frankrike og blogger derfra. Hvis du er mer enn normalt interessert i slekten min, kan du utvide rss-leseren din med en gang.