jag skruvar lampan ner och bjuder frid
Jeg sitter på deichman-filialen på Sandaker senter og titter ut av vinduet på regn og trikk. Og prøver å skrive semesteroppgave, som jeg har kjørt meg helt fast på og bare krysser fingrene for at ordner seg innen starten av desember.
Jeg skriver om Aniara, et science fiction-diktepos fra 1956 som sannsynligvis var det utslagsgivende for at Harry Martinson fikk en nobelpris i litteratur. (Man kan jo håpe det var dikteposet, og ikke det at Martinson selv satt i komitéen… La oss si det slik at det ble såpass oppstyr at siden 1957 har ikke en eneste svenske fått litteraturprisen.) Aniara er en smule vanskelig å få tak på. Selv leste jeg den først i den fantastiske norske oversettelsen av Johan Grip og Espen Stueland, og jeg låner gjerne ut mitt bokhylleeksemplar til interesserte.
Vi nordmenn har så lett for å tro at vi forstår svensk så lett som ingenting, men jeg synes ofte svensk litteratur er vanskelig å forstå. Det er mange småord og setningsoppbygginger man stusser for mye ved, og særlig når det som i dette tilfellet er blandet inn oppdiktede ord som spiller mye på språkforståelse og lekenhet. Dette gjelder for så vidt engelsk og dansk også. Da vi gjennomgikk Aniara på seminaret viste det seg at jeg var en av de få som faktisk hadde hatt stor glede av denne boken – de andre hadde slitt seg gjennom ganske heavy science fiction på et fremmedspråk.
Men nå har jeg lest den på originalspråket, og jeg må bare sitere litt. Boken handler om romskipet Aniara som er et av mange skip som skal evakuere menneskene fra en ødelagt jordklode. Men Aniara blir slått ut av kurs tidlig, og så er romskipet på vei ut i det store, øde verdensrommet, uten håp om noensinne å finne veien tilbake. Alt som har skjedd, har skjedd allerede før boken begynner, og dermed blir det språket, minnene og håpløsheten som spiller hovedrollen om bord.
Dette er det aller siste kapittelet i boken. Det er så vakkert at jeg ikke klarer å inkludere det i semesteroppgaven min, fordi jeg blir så rørt og ikke klarer å uttrykke meg akademisk. Derfor måtte jeg blogge litt:
Jag skruvar lampan ner och bjuder frid.
Vårt sorgespel är slut. Jag återgav
med sändebudets rätt från tid till tid
vårt öde speglat i galaxens hav.Med oförminskad fart mot Lyrans bild
i femton tusen år goldondern drog
likt et museum fyllt av ting och ben
och torra växter ifrån Doris skog.Bisatta i vår stora sarkofag
vi fördes vidare i öde hav
där rymdens natt oändligt skild från dag
en glasklar tystnad välvde kring vår grav.Vid mimans gravplats stupade i ring
till skuldfri mull förvandlade vi låg
förlossade från bittra stjärnors sting.
Och genom alla drog Nirvanas våg.
