confessions of a literature queen
Det er helt trist – men jeg har altså på mine unge masterdager blitt en skikkelig litteraturnerd. En sånn som setter hjerter i margen i pensumteksten når det kommer gode formuleringer og inspirasjoner til tanker jeg ikke har tenkt før (les Escarpit, folkens! «Forleggerens rolle er å være fødselshjelper […] vår fødselshjelper måtte være rådgiver i svangerskapet, dommer over de nyfødtes liv og død (til og med svangerskapsavbryter), hygieniker, pedagog, skredder, yrkesrådgiver og . . . slavehandler»)
I dag hadde jeg et sånt vemmelig blaff av at litteraturvitenskapsentusiasmen gjør utslag i at jeg blir hun irriterende som på død og liv må presentere sine egne, geniale innspill på seminaret og dra seminarleder (en av Norges mest kjente litteraturprofessorer) ut i en 25-minutters digresjon som stort sett var en diskusjon mellom meg og han. Innen eksistensialisme, ispedd litt Johan Borgen, mye Trude Marstein.
Det bare tøt ufordragelig litteraturnerd som har forstått mer enn pensum ut av ørene på meg. Jeg ville hatet meg, om jeg ikke hadde vært meg selv.
Men nå er det helg! Nå legger jeg escarpiten og eksistensialismen på hylla og vurderer hvilke kvalitetskrav som stilles til et kott for at det skal kunne kalles walk in closet. Noen?
