de små grå
Noen ganger oppdager jeg hvor bekymringsverdig livaktige stemmene i hodet mitt er. Jeg har nemlig ofte lyden skrudd av på datamaskinen min, fordi Bejeweled og Dice Wars ikke har av-lydknapp, så da skrur jeg av hele driten.
Men så har jeg av og til lyst til å høre på musikk. Da vender jeg meg til Spotify, finner frem en sang og trykker play. Jeg innbiller meg at de fleste da ville tenkt at «hm, her skjer det ingenting, kanskje jeg skal skru på lyden?» Jeg, derimot. Jeg forventer så sterkt å høre sangen at hjernen min begynner å spille den av. Så leser jeg en bloggpost, tenker ikke videre over saken før kanskje uti andre refreng, da jeg innser at det er stemmene i hodet mitt og ikke Kaizers Orchestra som synger «Tokyo Ice for Clementine».
«Dette var jo litt flaut,» tenker jeg da, og så blogger jeg det.
