på konsert: Bjørnov med fagotter
Jeg er virkelig helt ubrukelig til å bedømme Oslo Fagottkor og Ingrid Bjørnovs konsert på Chat Noir i kveld, men jeg kan likevel prøve. Ingrid Bjørnov har vært min yppersteheltinne i mange, mange år (og likevel slo det meg ikke før NÅ å søke etter henne på Spotify? Flaut!), og Oslo Fagottkor har vært helter siden jeg oppdaget dem for første gang for cirka ett år siden. Førstnevnte er som kjent den ene halvdelen av Dollie de Luxe, senere med soloplaten Eskorteservice – og Oslo Fagottkor er et showkor bestående utelukkende homofile menn.
Og så disse deilige menneskene sammen på Chat Noir! Jeg dro med meg Lillerusten, skviste inn så mye solbading og elvebading som mulig før vi stuet oss inn i mørket ved siden av fire rosaskjortede unge menn. Det var stas.
Som gammel tensingdirigent kan et showkor som Oslo Fagottkor gire meg helt opp. Jeg er svak for synkrone dansebevegelser og mye humor i sangene. Men tidligere har det vært dansingen, og ikke sangferdighetene som har solgt hjertet mitt til fagottene.
Men i dag (og da særlig i andreakt) imponerte koret meg også med sangen. Solistene på «Gabriellas sång» fra Så som i himmelen og «Don’t Give Up» av Peter Gabriel var utrolig flinke og veldig uttrykksfulle, og jeg hadde ståpels og tårer i øynene. Nå må jeg nesten avsløre hvorfor jeg som nevnt er ubrukelig til å bedømme syngingen: Jeg blir så rørt av homohistorie. Jeg trenger bare å se et bilde av et demonstrasjonsskilt fra 70-tallet eller lese en blogg om homofil kjærlighet, og jeg smelter helt. Det har ingen sammenheng med politisk overbevisning eller personlig kjennskap, det er bare noe med den frigjøringskampen og kjærligheten i sentrum som rører meg så mye sterkere enn det meste annet. Bortsett fra tysk historie. (Ja, jeg gråter hver gang jeg ser opptak av Murens fall, men jeg gråter også av å lese historiebøker, jeg gråt i kuppelen på Reichtag denne måneden da jeg så et bilde av den første riksdagssamlingen etter gjenforeningen, og det var det ingen andre der som gjorde, for å si det slik…)
32 lykkelige homser i syngende harmonier trykker altså for mye på knappene mine til at jeg kan være i nærheten av objektivitet, men skulle jeg målt på egen lykkefølelse ville denne konserten vært der oppe.
Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till
Men det var helt topp, altså, grining eller ikke. Og det er kanskje noen ledige plasser til en av konsertene i morgen kl. 18 eller kl. 21? Det serveres «Tuppen og Lillemor» i ny stil med Nina Karin Monsen og Kim Friele i hovedrollene, og «Hovedøen» har aldri vært herligere. Du trenger ikke engang være så showkorentusiast som Mari for å nyte dette!
