madwoman in the lesesal
Ah, så er det den tiden av året igjen. Den hvor kvinne (23) skal sammenligne og aktualisere menn (60, 73, død, død) og fortelle noe nytt og spennende gjennom denne kreative sammenstillingen. Milde himmel.
Det blir noe postmodernistisk tull, dette her. Jeg kan jo ikke bare si «nasjonen», vettu, jeg må si «fortellingen om nasjonen», «nasjonsmetaforen», «forestillingen om en nasjon» eller enda bedre «forestillingen om en nasjonsmetaforfortelling». Jeg kan ikke skrive «kvinnen i romanen» uten å nevne minst fire feministlitteraturteoretikere, og snart kommer jeg til å drukne i mine egne ord.
For å finne ut om disse mennene til den aldersparentesen isted, fant jeg ut at Halldór Laxness hadde bursdag samme dag som jeg har. Det er urovekkende at det gjorde meg så glad som det faktisk gjorde. For når du sitter så dypt begravet i en Bokklubben-bok fra 70-tallet at alle de gamle damene på t-banen smiler til deg og regner deg for en medsammensvoren, da har du ikke stort flere gleder enn nettopp dét. Pluss at man har sommerferie om rundt regnet 25 timer.
Det kunne vært verre. Jeg har aldri hatt et større rot rundt datamaskinen når jeg skriver, og kryssreferering er jo alltid en vinner. Om noen dager tar jeg med meg alle bøkene som IKKE er pensum og setter meg på flyet til europeisk storby for å skrive poetiske ting på kafé og lese Goethe på originalspråket.
25 timer til. Det var egentlig alt jeg ville si.
