errare human est
Å, det er så fælt å innrømme at man tok feil, at man ikke klarer jobben man har tatt på seg og at man egentlig bare har lyst til å spille kabal og perle hele kvelden. Jeg har en veldig klar visjon om at jeg egentlig er et helt fantastisk menneske, og til tross for at jeg gang på gang erfarer at jeg også kan være en inkapabel dust, er det like vondt hver gang.
Så slik er ståa. Men nå tror jeg at jeg snart har innrømmet alle mine mangler (forresten Sigurd, ja, du vant diskusjonen, men jeg har ikke orket å fortelle det til deg ennå), og kan starte på en ny uke. Og nå skal jeg bli enestående. En uke med trening, eksamenslesning, jobbsosialisering, vennetreff og smal litauisk litteratur. Bare vent, verden!
Håper jeg ikke må ta et nytt oppgjør neste søndag.
