utan spår
I går ryddet jeg. Meget snart blir bosituasjonen en annen, og da er tiden inne for å gå gjennom gammelt skrot og se hva som skal lagres videre i banankassene, og hva som skal tas med videre.
Sigurd og jeg har en meget forskjellig innstilling til denne prosessen. Jeg elsker å kaste, kvitte meg med gamle ting og gjøre tre banankasser til to. Sigurd mener dette er et tegn på bruk-og-kast-samfunnet – han vil ikke være med på å kaste gamle ting, bare for å kjøpe nye ting som ligner. Men, som jeg sa til ham i går «Jeg kommer faktisk ikke til å kjøpe en erstatning for den tingen jeg har laget på sløyden i syvende klasse, og som jeg ikke er sikker på hva skal forestille. Det kan være en brødkurv.»
Og det er én ting med alt skrotet – telysholderne som jeg aldri bruker, viskelærsamlingen (som 3B nå skal få) og sløyd-tingene – en annen ting er papirer. Visst, de tar liten plass pakket sammen, og kanskje trenger jeg ikke å være så brutal i min kasting. Men dette handler om mental rydding. I de banankassene ligger hele tenåringstiden min, og jeg hatet livet som 15-åring, og er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til relikviene fra den tiden. Kanskje er det unødvendig pirkete å kaste papirlapper og små bøker – men det handler om å rydde opp etter seg.
Jeg har dokumentert livet mitt i dagbøker fra jeg var syv til jeg var 20. Det er ganske vanskelig å forholde seg til nå – mye av dette har jeg ikke lyst til å spare på. Men noen bekymringer blir ganske morsomme åtte år etterpå, som det jeg noterte ned 6. april 2000:
«Petter» har sendt mail. Ikke noe spes med den, men avslutningen var: «Klem Petter». 3 muligheter:
1. Han mener «noe» med det.
2. Inspirert av min Kooz og klemz
3. Han er homse (det var rimelig homsete)2. er mest sannsynlig.
