der hjertet er
Hjemme er ikke bare i et gult murhus i Bærum. De siste to dagene har jeg vært så mange steder som er hjemme at jeg nesten blir litt matt. Jeg var tilbake i Hurdal i helgen, et sted jeg tilbragte et helt folkehøgskoleår og som preget meg klisjémessig mer enn jeg merket selv. Jeg fikk sjansen til å synge ut med så mange tankene av mine og sette i gang med så mange prosjekter at jeg tror at jeg fortsatt anses som litt farlig blant enkelte. Det er ikke helt normalt å få det for seg at man skal arrangere en musikkfestival én uke etter en begravelse, etter at man har redigert en hel årbok som nesten tok knekken på en.
Jeg savner ikke folkehøgskolelivet til vanlig, men jeg savnet det å alltid være blant mennesker som kjente meg godt, og som var tvunget til å være sammen med meg både når jeg var kjip og kul. Lærerne husker fortsatt hva jeg studerer, og lurer på hvordan det går – og vennene mine er fortsatt vennene mine etter tre år.
I går var jeg på et møte i en organisasjon jeg har vært med i siden jeg var knøtterust. Jeg har vært på leirer, vært leirleder, reist til Japan&Kamerun, sittet i styrer og lest medlemsblader. Jeg synes ikke det skal kimses av hvor verdifullt det er med et nettverk som ikke er vennene mine, men som vet hvem foreldrene og besteforeldrene mine er, og som ærlig lurer på hvordan det går med meg – bare fordi vi er sånne som «vet om hverandre». Jeg synes bekjente har en altfor negativ klang for tiden. Bare fordi man ikke er bestevenner med alle, skal det bety at man ikke trenger å bry seg om hverandre de få gangene man treffes?
(Illustrasjonsfoto: Blåhvite Lillerusten i Kamerun.)Og farmor skrev Sigurds bursdag inn i Fødseldagskalenderen hun har hatt siden 1940, hvor min bursdag er skrevet inn den dagen jeg faktisk ble født og hvor det står små kors ved siden av mange av navnene. Jeg tror at man trenger å se navnet sitt i en slik bok fra tid til annen. Jeg er heldig som er hjemme så mange steder.
(Nyforlovet i Paris i 1945.)