tankefull
Jeg tenkte på meg selv da jeg gikk ut av studiekonsulents kontor. Jeg tenkte på meg selv for tre år siden, da jeg gikk ut av videregående og hadde planene klare for fremtiden. Jeg hadde plass på Hurdal Verk Folkehøgskole, jeg hadde samlet nok studiepoeng til mitt drømmestudium i litteratur ved Universitetet i Bergen og jeg var veldig klar for mitt nye liv.
Man kan ikke planlegge alt. Da pappa døde var det eneste riktige å søke Universitetet i Oslo. Jeg har endt opp med et elsk-hat-forhold til UiO som mest sannsynlig vil føre til en seriøs personlighetssplittelse, men jeg ♥ Oslo, og ville hatt det vanskelig uten Ibsen-museet, Bare Jazz og mamma i sykkelavstand.
Om to og en halv måned har jeg en bachelorgrad i nordisk litteratur, med støttefag i tysk språk og kultur. Det er avhengig av at jeg ikke stryker, selvfølgelig, men jeg velger å tro at det skal gå min vei. Og da er det snodig at alle mine avgjørelser frem til dette har vært så underlig lette. Jeg har alltid visst hva jeg egentlig vil, og ikke skjønt dem som tenker og tenker. Men nå bruker jeg selv flere timer hver dag på å diskutere med meg selv om det blir litteraturformidlingsmaster i Oslo eller bohemliv i Berlin i januar. Utviklingsstudier i Nicaragua, fete redaktørstillinger i undergrunnsmagasiner, drive dank og vri penger ut av Lånekassen, skrive gjennombruddsromanen og vri penger ut av Lånekassen, franskstudier i Paris, få barn (mamma syntes ikke et var en god idé overhodet) eller økonomi- og ledelsesfag ved HiO eller UiO.
Nå leverer jeg mastersøknaden. Det er noe av det skumleste jeg har gjort.
