katastrofekonfirmasjonsoppdagelse
I konfirmasjonen på søndag utstøtte jeg plutselig et hyl. Det var ikke bunaden som klødde eller talene som ble for lange – nei, dette var under kaffen&kakene, som jeg hadde forsynt meg lystig av, fordi kaker som kjent ikke er godteri.
Og det var da jeg oppdaget det. Jeg syntes alle de andre kakene smakte bedre enn sjokoladekaken. Dette høres kanskje lite relevant ut – men dere skjønner vel at dette betyr at jeg begynner å bli gæmlis? En kjapp sjekk rundt bordet bekreftet mine mørke mistanker – det var bare kusine Mari (11) som hadde forsynt seg av sjokoladekaken – mine middelaldrende onkler, faddere og til og med mine eldre søskenbarn hadde bare tatt mandelkake, ostekake, kringle og andre lysebrune deiligheter.
Nå skal det sies til mitt forsvar at mandelkaken og ostekaken var lovlig gode, så for å veie opp f0r denne hemningsløse fråtsingen skal jeg sutte på død persille resten av uken. Og gråte over min tapte barndom, at ylvisbrødrene var dritkjedelige på teve i går, og at jeg har altfor mye skolearbeid hengende over mitt bekrøllede lille hode.
