noen barn er regnbuefargede
Jeg har tilbragt altfor lang tid i anonymhelvetet når det kommer til klær. Som «født og oppblåst» i Bærum blir man i overkant opptatt av hva man til enhver tid har på seg, og siden jeg aldri har vært en moteguru og ikke har noen plan om å bli det, har jeg brukt mye tid på å gå i ett med veggen. Det sier sitt om utviklingen at da jeg første dag på videregående skulle bestemme klær, gikk jeg for en grå bomullsgenser fra H&M og en standard olabukse.
Etter disse tapetårene (med ett ærlig unntak) er det skjønt for meg å oppdage at man kan ha et ålreit liv med venner, kjæreste, studier og se ut som en gærning. Det skulle ikke mer til enn to år på frike-Blindern for å lære meg dette.
Derfor gav jeg de gamle damene på bussen i går et deilig lite sjokk med mine knehøye brannrøde gummistøvler, det turkise skjørtet fra åttitallet og mitt sjokkrosa sjal rundt halsen. Ikke rart de forsker på hva farger gjør med humøret vårt. Og i dag tok jeg rosafargen i hende – med minikjole i grått (ikke veldig praktisk når man skal hente varer på øverste hylle, bare så det er sagt) og alt annet utstyr i grått eller rosa – jeg er et syn. Jeg mangler bare rosa strømper. Det ble litt for drøyt å bruke mine røde, uansett hvor optimistisk jeg var med fargekobling i dag tidlig.
