poesi
I eksamensperioder har jeg et yndlingsdikt som jeg siterer gang på gang inni hodet. Jeg kjenner ikke opprinnelsen, annet enn at mamma alltid har hatt en stensil med dette diktet på arbeidspulten sin, og om jeg ikke tar helt feil, står det «Ukjent opprinnelse» der også. Og ikke finner jeg noe når jeg søker på verdensveven. Det er på tide å blogge dette rimet:
Jeg sitter, jeg satt, jeg har suttet
på blyanten kveld etter kveld.
Jeg sliter, jeg slet, jeg har sluttet
å tro at jeg får til no’ selv.
