forsvarer seg mot anklagene
Et urovekkende høyt antall av vennene mine mener at jeg er direkte ond, og en sadistisk og fæl person. Dette ville jeg selvfølgelig tatt veldig tungt, om jeg ikke var så opptatt av å le hysterisk på tidspunktene de ytrer disse ordene.
Sannheten er at jeg elsker hjemmevideoer hvor mennesker faller. Jeg krever alltid at AFV skal stå på, fordi det av og til kommer disse vanvittige kavalkadene hvor mennesker tryner og tryner og tryner. Og jeg ler så jeg gråter, rister og nesten tisser på meg hver eneste gang. Jeg mener helt genuint at dette er det morsomste som finnes. (Bortsett fra papputene!)
Og nå har jeg funnet ut at YouTube har alle disse kavalkadene, bare uten de irriterende programlederne i midten. Jeg sitter i stuen helt alene og ler så jeg gråter, og legger til så mange «funny falls»-videoer til favoritter som jeg bare klarer.
Og grunnen til at jeg tidligere har ment at jeg ikke bare er en ondskapsfull sadist, er at jeg selv har et problem med tyngdekraften og tryner rundt stadig vekk, og dermed sprer glede tilbake. Det er bare aldri noen i nærheten med videokamera. Sist fikk jeg skrubbsår, men før det igjen har jeg faktisk hatt tre saftige fall bare det siste halvåret:
På tredjeplass: Da jeg trynte på Bjølsen her om dagen, hvor beina gikk til den ene kanten, en halvliter melonjogurt til den andre kanten, og jeg dyrket frem et vhs-stort blåmerke på høyre lår.
På andreplass: Da Sigurd og jeg hadde vår store, seriøse samtale om hvor vi egentlig gikk i dette forholdet, om vi skulle satse og hvordan det ville fungere. Vi gikk tur i Vigelandsparken, og jeg mistet fotfestet (bokstavelig talt) og løp på stedet i rundt et sekund før jeg smalt i bakken og måtte sette i et kjempeskratt for hvordan jeg klarer å avlede samtalen fra å handle om noe viktig. Jeg er mitt eget sidekick.
På førsteplass: Da jeg ble angrepet av en halvannentonns granittblokk med onde hensikter, som tippet meg elegant over og forvirret meg fullstendig – langt mer enn islagt bakke noensinne har gjort. Og gav meg et arr på høyre legg som mest sannsynligvis blir livsvarig.
Men her for en fjorten minutter siden (så lang tid tar det faktisk å skrive denne bloggposten) gikk det opp for meg at jeg muligens er en ondskapsfull sadist likevel. Jeg innså nemlig at favorittfallevideoene mine alle sammen er av barn under fire år som faller, tipper over og snubler.
