onkel reisende mac
Storrusten blir selvfølgelig vill og ekstatisk i blikket når en gjesteblogger melder seg frivillig til dette rotteracet, og siden jeg tar sikte på å dekke alle verdenshjørner, er det godt at Hysing rapporterer fra det fjerne Østen. Hysing er ikke en fisk, men tvert om en 21 år gammel ungkar fra Nesøen, som mener det ikke er noe kult å ha egen blogg, men grunnet skrivetrang selger åndsverket til nærmeste blogger. Hysing & Storrusten ble kjent under noen uinspirerte mattetimer som førte til inspirerte samtaler, før Hysing tok sin datamaskin og dro til NTNU for å programmere kulabyrinter og utdanne seg til profesjonell 1337. Og nå har han vært i Japan. Han har ingenting til overs for Japan-freaks, men ryktet sitt har han aldri brydd seg om.
Japan er annerledes på måter du ikke kan drømme om.
Japan er et bråkete land. Helt enkelt. For å takle hverdagen har japanerne dannet et slags filter mot alle selgerne med mikrofon og alle kjenningsmelodiene til kjøpesentre og dagligvarer. Vi europeere synes nå det hele er noe uvant, og på mine to uker støtte jeg på trafikklys, billettautomater og brusautomater som kommuniserte gjennom lyd. Det mest overraskende jeg kom over var en vannkoker på hotellet som informerte om at jeg dessverre ikke kunne få tevannet mitt, men at den mer en gjerne spilte en liten melodi for meg i stedet for. En hyggelig start på dagen.
Japan konkurrer nok hardt med Amerika om å være det mest kapitalistiske markedet for forbrukere, men kombinert med søtt og nusselig er det ingen over eller ved siden. Fenomenet betegnes ofte som moe. For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på definisjonen selv, mye fordi jeg ikke er japaner. Det er ganske tett bundet til anime, men hvor stuerent det er vet jeg ikke. Et eksempel er Hello Kitty. For å sitere Wikipedia: «The properties that make a character moe are often difficult to define but easy to recognize.»
Jeg velger derfor å la bildene prate for seg selv.
Vi legger merke til hvordan den lille jenta blir forsvinnende liten i forhold til den nusselige rosa øksa.
I Norge kalles håndholdte spillmaskiner fortsatt Game Boy, og akkurat som navnet sier er det små spill for små gutter. (Selv om undertegnede stort sett ikke bryr seg om hva folk synes på den fronten, og nå heter den forresten Nintendo DS). I Japan har far en PDA, lillebror en PSP og bestemor har sin egen Nintendo DS. Å bruke en dings på t-banen er den naturligste ting. Og mobiltelefonene er såå kule!
Standarden er at:
telefonen klappes opp.
Den øvre delen roteres 90 grader = PI/2.
Antennen trekkes ut.
Du kan nå nyte TV på mobilen din.
Det er rent over alt. Jeg kunne telle på én hånd antallet sigarettsneiper jeg fant ved å traske gatelangs i Tokyo en hel dag. Da skulle du tro at de hadde en meget utviklet renholdsservice i landet, men det er ikke egentlig tilfelle. Søppelkasser finnes bare utenfor fastfoodkjeder. Da vi spurte hvordan dette gikk til, ble vi fortalt at folk oppbevarer søpla sin til de kommer hjem. Makan til ordentlig folk skal du lete lenge etter.
Det er masse mennesker i Japan. Til alle døgnets tider finner du mennesker i gatene. Du er derfor alltid omringet av folk som trasker, hoster, snorker eller snakker på offentlige områder. Men trengselen til tross. Det er fordeler med mange mennesker også. Finner du ikke klær du liker i Tokyo, finnes det ikke på planeten Jorden. Her finner du Helly Hansen, Fjällräven, Prada og Nike i en skjønn forening.
Og gå du glipp av Shinkansen, toget som går til den andre siden av Japan, så er det null problem. Det neste toget kommer om 5 minutter.
Jeg legger ved dette bildet fra Shibuya Crossing i Tokyo. Hvor mange uniformerte politifolk som holder folkemassene tilbake kan du telle? Og dette var i en roligere periode utenfor rushtiden.
