min indre
Kritiske røster har den siste tiden – nei, hvem er det egentlig jeg prøver å lure her:
Kritiske røster har de fem–seks siste årene hevdet at jeg har litt for god kontakt med min indre kjerring slæsj bestemor slæsj gamle tante. Jeg tilbakeviser selvfølgelig påstandene på det sterkeste, og påstår hardnakket at det er helt normalt for ungdommen nå til dags å interessere seg for strikketøy, kongelige brylluper, Sissel Kyrkjebø og passe på at alle har ullsokker på seg.
Men selvfølgelig er ikke jeg noen hvalhai heller, så dette går inn på meg. Derfor frydet det meg nærmest gjennom smerten at min indre tenåring sørget for at jeg kom i kontakt med min indre fireåring i dag.
For min indre tenåring er ganske kjip – hun lærer aldri. Burde man titte ut av vinduet før man tar på seg ballerinasko i mars, til tross for at det er påske? (Ja er altså svaret her. Du trenger ikke mensatestes for å følge med på denne bloggen.) Jeg har sklidd rundt halve Oslo, fått føttene begravet i snø og blitt oversvømt av slaps.
Og det er den første der som er stikkordet. Like utenfor Marienlyst gikk jeg ordentlig på snørren mens jeg febrilsk forsøkte å skifte radiokanal og ikke fulgte med på hvor jeg satte føttene. Så da ble kneet mitt sånn:
Men så tok jeg frem min indre fireåring, så da ble kneet mitt sånn:
(Jeg slår samtidig et slag for hårete legger. Det er tross alt fortsatt mars, og jeg nekter å være en slik pike som bruker lengre tid på selvpleie enn på å tryne rundt i Oslo by.)
