søskenkjærlighet
Jeg er hjemme og leker reservemamma for min syv år yngre søster, Knøtterusten. Det er tidvis ganske trivelig, til tross for at hun spiser opp maten jeg kjøper inn (jeg er ikke vant til å forholde meg til slikt!), og legger seg senere enn jeg og står opp tidligere, og fortsatt ser uforskammet fresh ut, i forhold til meg som dukker frem som en dovregubb hver morgen jeg må være i live før klokken åtte.
Så jeg mater henne med frossenpizza og pianopudding, og vi lar hverandre stort sett være i fred. Det er nok hus til oss her. Men just nu sitter vi begge i stuen og krummelurer oss på hver vår datamaskin. Jeg prøver desperat å knote i land minst én side til med halvannen linjeavstand, og hun holder på med… noe. Og i løpet av kvelden har vi jo unektelig snakket sammen et par ganger, sånt må skje. Hun lurer på om jeg har husket å salte popcornet, jeg spør om hun kan skru av rælet på Disney Channel, og hun sier noe om en naturfagskarakter.
Og for ti minutter siden hadde vi denne samtalen:
(…)
Storrusten: Hmmm… Sa du noe for litt siden?
Knøtterusten: Ja… Det var noen av oss som snakket.
Storrusten: Men du kan ikke huske hva du sa?
Knøtterusten: Jeg tror vi snakket sammen.
Storrusten: Storartet.
