bruker bloggen til å få ut knisefniset
Hva lærer man egentlig på litteraturstudier?
Siden vi er i «hva skal jeg bli når jeg blir stor?»-tider skal jeg kanskje påpeke at det er faktisk ganske mye, men et særskilt talent i alle fall jeg har utviklet etter 110 studiepoeng (okå, så er bare 60 av disse innen litteraturvitenskap), er evnen til å drepe fjortisfnis. For litteraturen er full av mennesker som har seg stadig vekk, og om de ikke har seg, er det minst like viktig, og vi sitter der uskyldige og analyserer spaserstokker, appelsiner og korte replikker inn i et større seksuelt bilde. Med andre ord bør man være ferdig med ungdomsskolens store hit «og på gruppe seks…» som et minimum, for å ikke virke helt hjernedød. Jeg understreker bør, jeg traver jo fortsatt gangene på Blindern.
Derfor kan jeg stolt forkynne at jeg bare fniste inni meg i går. Vi hadde besøk av Knut Faldbakken, og vår (kvinnelige) seminarleder snakket med ham om bokmålsnorm, i kraft av at hun er manusvaskeren hans:
«Men da jeg foreslo misjonærstillinga, satte han foten ned.»
