askeonsdag
Jeg er veldig fan av tradisjoner. I det minste tradisjoner som gjør at jeg kan være glad og tjukk. (Jeg har utmerket fedon-samvittighet altså, fordi jeg glemmer å spise for tiden. Vi vet jo alle hva det betyr.)
Det var jo fetetirsdag igår, og siden jeg apselutt ikke følte meg mett nok etter en overdådig fastelavensbollefråtsing på søndag, var det åpenbart at underhudsfettlageret måtte fylles opp for førti dager med faste. (Faste er typisk tradisjon jeg ikke vektlegger. Det er dog mulig jeg feirer litt samenasjonaldag i dag.) Så vi inviterte litt løst og fast til rømmegrøt.
Jeg har aldri laget rømmegrøt før. Det har ikke Margrethe eller Martine heller, men Martine hadde spist det før, og Margrethe og jeg mente at vi visste hvordan det skulle se ut. I slike tilfeller er det godt vi har Ingrid Espelid Hovig, som lovet oss «lønn for strevet» når fettet boblet frem av grøten. Vi stilte oss skeptiske, og fikk flott panikk da vi så hvor mye gyllengult fett det er i fem bokser seterrømme.
Nå sto vi med godt over en liter kokt rømme med en kilo mel oppi. Ifølge Ingrids beregninger skulle vi nå bare spe på med 2-3 desiliter melk, så ville stasen være klar til å spise.
Det var på dette tidspunktet de første gjestene kom, og vi innså at vi hadde en kjele med gummi. Den var gul, hadde omtrent samme konsistens som cookiesdeig og minte ikke mer om grøt enn at det var i en kjele.
Så rømmeboksene ble fisket opp igjen fra søppelposen, og i oppskriften som stod på dem, var blandingsforholdet omtrent 33-33-33 mellom rømme, mel og melk. Det var altså åpenbart at guru Ingrid hadde feil. Etter å ha pøst oppi ti ganger så mye melk som hun hadde foreslått, kunne vi kaste oss over en rømmegrøt som faktisk smakte ganske godt, om enn ikke litt mektig. Dermed var kvelden reddet, og vi kunne sitte resten av kvelden og drøse over tekoppene.
Og i dag har jeg ligget i sengen til nu og nesten lest ut Ligge i grønne enger (pensum!) og smilt. Jeg kan venne meg til dette studentlivet.
