nær fosse-opplevelse
Prepost: Det har kommet etpar bekymringsmeldinger etter lørdagens post. For de av dere som ikke får sove om nettene av kristinangst, kan jeg lykkelig meddele at jeg kvinnet meg opp etter trynegåingen og alt årnær sæ. Det hjelper selvfølgelig at alt som trengtes var en samtale med Nummer En.
Idag ble jeg nesten overkjørt av Jon Fosse. Jeg hatet Jon Fosse i 2005, jeg hatet Jon Fosse i 2007, og jeg er ikke veldig begeistret for ham sålangt i 2008. I min litterære hverdag kunne derfor denne overkjørelsen vært et vakkert bilde på hvor mye jeg hater å lese Jon Fosse. Men siden jeg akkurat idag tok en luftetur ute i den virkelige verden, er dette faktisk på mer bokstavelig. Siden jeg nå først har en ordentlig historie å fortelle på bloggen, tenker jeg at jeg tar det fra børjan.
Jeg var som vanlig for sen til Blindern, og trasket oppover med Queen på øret og med nesen begravet i Den trettende fortelling av Diane Setterfield. I og med at denne romanen blir ulidelig spennende etter etpar hundre sider, følte jeg at jeg ikke trengte en halvtimes skoleveipause med venting for å se hvordan det går med de onde tvillingene. Jeg leste som besatt.
Denne lese-gå-vanen gjør meg selvfølgelig livsfarlig i trafikken. Jeg kræsjer stadig med lave pensjonister, parkerte biler og ikke minst steinblokker, og det var bare et tidsspørsmål før den litt uheldige kryssingen av det skrå veikrysset ved Marienlyst, med parkerte biler, kjørende biler og syklister skulle skape farlige situasjoner. Dette skjedde idag.
Begravet i boken tenkte ikke jeg over at jeg nå skulle bevege meg ut i veibanen. Alle vi som har vært medlem av Trygg Trafikks Barnas Trafikklubb og fått tilsendt én side som vi sirlig satte inn i den røde permen hver måned, vet jo at slikt er livsfarlig. Jeg ville ikke fått et eneste sykkelklistremerke til å sette inn på den skraverte asfalten med slik oppførsel. Men siden jeg er blitt stor, dum og uansvarlig og ikke synger «Hvor skal vi leke og hvor skal vi gå?»-sangen ofte nok, tenkte jeg ikke over den trygge trafikken før en bil bråbremset og føreren stirret stygt på meg.
Og tro meg. Du er ikke blitt stirret stygt på før du er blitt stirret stygt på av Jon Fosse. Jeg ble selvfølgelig en anelse befippet, men valset over veibanen og gav et lite kniksogvink. Jeg tror det gikk bra, og at det ikke kommer en høy, krøllete litteraturdust i neste teaterstykke.
Samtidig tenker jeg at det hadde vært så innmari ålreit om jeg hadde blitt litt påkjørt. Med den farten han holdt ville jeg toppen fått etpar blåmerker, og da ville han kanskje fått et lite hint: Det finnes faktisk bøker der ute som gjør at du glemmer biltrafikken rundt deg! Bøker uten ørtogførti gjentagelser av samme replikk, hvor forfatteren faktisk har tatt seg bryet med å lage en handling og hvor ikke språket er skrellet vekk for alle litterære krumspring. Bare gi meg ETT slikt verk og så skal jeg slutte å være farlig i trafikken din. Jeg sverger.
