det er kjipt att bliva stur
På skribleveggen min over sengen står det med to ulike håndskrifter
Hvis et problem ikke kan løses med sjokolade, er det for stort. må man bruke gaffa!
Jeg liker den første tanken; at det finnes problemer som rett og slett er for store. Ikke definert i forhold til noe, bare «for store». Noen ganger orker jeg ikke fikse ting, og forskanser meg heller under et pledd og håper at ting skal gå over. Det gjør stort sett ikke det, men ting løser seg sjokkerende ofte likevel.
Som utflyttet student med bsu-konto, studielån og månedsbudsjett (det siste var selvfølgelig en spøk) føler jeg at jeg lever i en Trond Viggo-sang. Jeg skaffer meg lønn aleine, lager meg mat aleine, for nå må jeg finne ut hvem jeg er. Og det verste med å leve midt i et slikt nrk-mareritt, er at jeg «må stå for det jeg sa». Stort sett forsøker jeg jo etter beste evne å oppføre meg bra, men jeg går alarmerende ofte på trynet. Det er en utrolig kjip følelse å vite at det er en selv som er skurken i historien. Min første innskytelse er alltid å ringe mamma. Jeg stopper meg selv like effektivt hver gang, heldigvis for oss begge to. Så krøller jeg meg heller sammen og finner det litt urovekkende at gamle menn har sunget følelsene mine før med gitar til.
Her er det klart og kaldt; lukt og leven overalt.
Alle hyler så, ingen fred få.
Dagen i et hopp er mye for så liten kropp.
Mor, jeg vil tilbake til ditt myke, mørke leie.
Verden er for stor for meg. La meg forsvinne i deg.
