2007

søndag, desember 30, 2007 14:30.

Linn skrev årskavalkade. Jeg ble så imponert at jeg straks ble inspirert til å skrive en selv, selv om jeg ikke husker så mye og nok må ta det litt på slump. Godt det har skjedd så lite at det er lett å huske alt. 2007 Jeg startet året i en sidegate til Vigelandsparken med smilende venner og mens rakettene smalt gråt jeg, fordi det verste hadde hendt i 2006, og jeg visste at 2007 ville bli fullt av savn. Senere i måneden spilte jeg bowling med nye venner og sosialiserte med gamle venner. Jeg satt på lesesalen helt til Universitetet sa at eksamenskarakteren min ikke var en D, men en B, og da fylte jeg igjen opp moleskinen min slik at jeg ikke hade en hel ledig time før uti februar. I februar fortsatte jeg med fester og sammenkomster, og ble tilsnakket for offentlig sjenanse i Bergen. Jeg var en følelsesmessig jo-jo, jeg drakk rødvin og funderte over livet og meningen med det, og jeg la min elsk på Dorothe Engelbrektsdotter mens jeg hørte på Ben Folds og Simon og Garfunkel. I mars var jeg sliten. Sliten av ting som skjedde, sliten av egen forelskede hjerne som diktet opp ting som ikke skjedde. Jeg knakk da mormor fikk slag. Jeg skulket skolen for å spise is i solfylt Frognerpark og hadde plutselig flybilletter til Paris hvor jeg delte enkeltseng med et av verdens vakreste mennesker. Deretter brukte jeg påsken og april på plikter for å henge sammen, og jeg leste og terpet sanger, svømte lengder i bassenget og snakket. Og var godt utviklet åndelig sett. I mai gjorde jeg alt annet enn å lese pensum. Jeg dro på hyttetur, på fest og kom alltid for sent hjem om kvelden, jeg spilte Fantasi med nye venner 0g hadde det hysterisk bra. Denne følelsen beholdt jeg gjennom halve juni. Jeg grillet og smilte og sang og jodlet og tegnet og hoppet og sov aldri fordi jeg var høy på sukker og gode venner og plystret på Raymond och Maria. 13. juni dro jeg til Tyskland og følte meg fryktelig alene i en studentbolig i utkanten av Kiel. Jeg lærte mye om kultur og språk, men savnet Norge langt inn i sjelen, og skrev 20 sider av min gjennombruddsroman i all min ensomhet der på sprinkelsengen. Så dro jeg endelig hjem igjen, 10 studiepoeng rikere og for å sløve rundt og tenkte at livet var noe jeg kunne bry meg om senere. Jeg hadde det intenst bra og hørte på tysk jazz, og visste egentlig at jeg burde skrive lesedagbok, så jeg kunne huske alt jeg leste. På en tirsdag bestilte vi billetter til Amsterdam på fredag, og Ida og jeg syklet rundt og utforsket europeisk storby og snakket mens vi delte kaffekopper og mystiske joghurt-desserter. Derfra ble det slektstreff i Rogaland med verdens beste familie og mye mat, med ukuleler og potetkanon og store smil og gode minner. Jeg begynte å studere igjen i august, denne gangen uten min medsammensvorne, og jeg slet med fagene. Jeg jobbet og fylte igjen kalenderen min med hauger av avtaler, og gikk på en tilsvarende smell som i februar da jeg torsdag 13. september satt med halvannen time jeg ikke hadde program på. Vi pilset på tirsdagene og jeg begynte å dirigere tensing, og jeg leste tre romaner i uken og var irriterende hyperaktiv. I september fikk jeg arrangere en hyttetur med et utvalg fantastiske mennesker og jeg kunne puste. Vi sprang halvnakne rundt det store bålet, rodde på blikkstille vann og spiste appelsin med lyng på. Jeg hørte på Anjani Thomas og fylte alle helgene mine til bristepunktet, og oktober var om mulig enda mer slitsom enn september. Jeg gråt om kveldene men smilte om dagen, og til tross for at jeg var sliten var jeg lykkelig. November kom med et brak og jeg måtte stryke ut alle avtaler da morfar plutselig døde en lørdagsmorgen. Jeg levde fra dag til dag og hørte på SKRUK og leste pensum som best jeg kunne, og hadde ikke tid til noe annet enn å holde fast ved det jeg var blitt så vant til - å treffe venner hver eneste kveld. Jeg hadde ikke overskudd til alle vennene som jeg burde hatt, og selv om jeg arrangerte det ene etter det andre kunne jeg aldri snakke ordentlig. Og jeg skrev igjen. Jeg skrev semesteroppgaver mens jeg drakk litervis med te og forskanset meg i en egen liten boble, jeg hadde eksamen og kom bare av og til opp til overflaten. Jeg sluttet å gjøre alt som stod på to-do-listen min, og datt fra uke til uke fortere enn jeg rakk å tenke, og 17. desember var plutselig timeplanen tom. Jeg var ferdig med 2007. De siste fjorten dagene av året har jeg slappet av, til en forandring, og forvirret observert at jeg ikke lenger er manisk opptatt av moleskinen min. Blir 2008 like hektisk, spørs det om jeg kanskje ikke bør omgjøre fjorårets nyttårsforsett "Aldri si nei til en sosial sammenkomst" til "Aldri sparke i gang mer enn jeg klarer å gjennomføre."