15 setninger, 15. desember.
Når jeg på Teknisk museum, guds gave til nerdene, blir sittende ved pianoet og spille i ren begeistring over å treffe på et ordentlig instrument til variasjon fra keyboardet jeg vanligvis plonker ut mine elektroniske toner på, istedetfor å springe ekstatisk rundt blant alle de andre herlige prosjektene, føles det litt som den historien jeg alltid får høre fra da vi var i Dyreparken og jeg som toåring brukte lengst tid på å beundre hageslangen fremfor sjiraffer og pingviner.
Tyskforeleseren min snakket alltid om at nordmenn skriver for korte setninger for å skrive godt tysk. Jeg får skrive noen korte setninger også. Det er viktig å veie opp.
Jeg overlever på klementiner, te og frokost på kafé og burgersjapper for tiden.
Før kom alle vennene mine hjem til jul. Nå reiser halvparten sin vei, og er i Bergen, Arendal, Drammen, Grimstad, Hobøl og Pakistan istedetfor å henge med meg. Jeg misliker sterkt å si god jul allerede nå.
Jeg har noe sånt som 30 luker til overs i julekalendrene mine. Jeg er blitt for voksen til å huske å åpne hver dag, men likefullt er jeg bortskjemt nok til å ha fire ka… Fem! Jeg har faktisk fem kalendre! Beklager feilinformeringen, da har jeg 35 luker igjen. Får logge meg av nettet så jeg får prioritert dette. Advent er i sannhet en stressende tid.
