publiken
Vi tar jobben som publikum dødsseriøst i vår familie. Den plassbegrensningen som ofte gjelder (max åtte billetter per person!) er ment nettopp for å forhindre storrustent slektstreff i salen. Heldigvis har de ofte ikke slike ting på skoleforestillinger, og da er vi ikke fornøyde før vi har foreldre, søsken, fire besteforeldre, noen søskenbarn, venner av disse, helst tre tanter og minst ett kjæledyr i publikum. Vi kan vår Hakkebakkeskog, altså.
På grunn av denne publikumsfetisjen kjørte Mammarusten til Linderudsenteret i går for å se meg danse og spille blant julehandlende småbarnsfamilier, før hun stappet meg og keyboard inn i den nye passaten, som hun lukeparkerte rett ved Chateu Neuf slik at vi skulle få med oss Knøtterusten som sang. Knøtterusten deltok i koret på ett av numrene, de andre numrene bestod av mer eller mindre sjarmerende barn med innøvde dansetrinn og små vink til foreldrene de eventuelt måtte få øye på. Men det skal jeg ha – jeg kan min klapping og jubling, og jeg var også den eneste med lighter under det siste klisjéfylte nummeret. Jeg undret meg litt over at Mammarusten ikke lurte på hvorfor jeg hadde en lighter i vesken, men som hun sa «Nei, jeg regner det er for sånne tilfeller som dette.» Og det er det jo. Lightersvinging under konserter og for å tenne telys.
Og da vi kom ut i bilen igjen og jeg skulle avleveres, ringte farmor og lurte på hvordan det hadde gått, siden farmor og farfar ikke hadde kunnet være der. De skal heldigvis på Knøtterustens forestilling i dag, der hvor hun synger solo og hvor plassbegrensningen gjør at det føles litt stusslig å bare fylle en halv benkerad. For klappe, det kan vi.
