lille martine og viskelæret

Dette begynner å ligne disse hørespillene vi hadde som barn – «Og når du hører denne lyden, pling, blar du om til neste side.», bare at det er «Og når du ser denne hunden, voff, stemmer du på Bærturen i Tordenbloggkåringen.»

I dag kjemper jeg nemlig mot Kent, og i fjor røk jeg ut mot selvsamme lord. Det er ikke planen i år, bare så det er nevnt. Stem på meg for variasjonens skyld! Jeg har selvstrikket jordbærlue, pepperkakeakvarium, kakemonsterparaply og er så kul at jeg skulle vært målt i Kelvin.

Og sånn når jeg ikke bruker all min tid på å oppdatere Tordenblogg-sidene, prøver jeg altså å skrive semesteroppgaver og å holde den personlige hygienen på et nivå som ikke tilsier at jeg sitter inne hver dag med for mye honning i kakaoen og sukker over at det alltid, uansett sidekrav, blir trekvart side for kort.

På tampen må jeg nesten fortelle historien som har gitt meg sammenhengende latterkrampe i tre dager nå. Grunnet trivelighetsfaktor og nærhet til vannkoker sitter kollektivet mye på kjøkkenet og leser, og da kan Margrethe fortelle meg om John B. Watson fra sosionompensumet som hadde eksperimentet med Lille Albert og rotta. Dette handler om klassisk betinging.
11 måneder gamle Albert hadde en hvit rotte han lekte med, og som han ikke var redd for. Watson forsøkte å skape en frykt i Albert, og hver gang stakkars lille Albert var i nærheten av rotta, dæljet Watson løs på et jernrør bak hodet hans. Etter etpar repetisjoner med dette, ble Albert redd bare av synet av rotta, uavhengig av lyd eller ikke. Dette skulle dermed bevise hvordan for eksempel fobier oppstod.
Det som ikke er så kjent, er at Watson forsøkte å skape denne frykten hos Albert i forhold til andre leketøy, men ikke lyktes. Her ser jeg for meg en middelaldrende mann som springer etter babyen og KABANGer hver gang han nærmer seg lekebilen, uten at babyen tenker på ham. Her snakker vi hardbarket.
Så Margrethe og jeg prøvde dette på Martine da hun kom hjem. Margrethe viste Martine viskelæret sitt, og jeg dæljet løs på en metallbolle med en kniv. Etter fire repetisjoner var Martine definitivt redd, og fikk nervøse rykninger bare Margrethe trakk viskelæret.

Så, hva kan vi lære av dette? Jo, at det var mye morsommere å være forsker før i tiden. Ikke rart de finner på pasienter for tiden.