når en pepperkakebaker
Alt jeg har er dekket i et flortynt lag av melis. Både mobiltelefon, iPod, undertøy og linser er litt småklissete når jeg tar på det, og dermed kan jeg vite at det begynner å nærme seg jul. Vi har nemlig med usannsylige mengder melis og nonstop laget kollektivets pepperkakehus. Bare at det var ikke et pepperkakehus, men lettere inspirert av den 220-liters-luftfukteren i stuen ble det et pepperkakeakvarium. Når vi bare tør å sette på lokket (hvor navnene våre står skrevet i melisløkkeskrift og nonstop) uten frykt for at alt kollapser over sjørøverborgen, brennmaneten, krabbelars og nonstopbølgene, kommer det nok et bilde. Da har vi sikkert fått hengt opp goldfischene og krokodillene også.
Men akvarieansvaret tok Martine og jeg på våre skuldre. Margrethe krevde å lage utedoen, siden hun alltid gjør det hjemme, fordi far og storebror ikke lar henne slippe til på hovedbygningen. Vi mener det selvfølgelig bare er kult med et akvarium med utedo, så det ble noen festlige konstruksjoner, og stemningen ble ganske fiendtlig etterhvert mellom Team Akvarium og Team Utedo (Margrethe og Ole). Som bakepapirholder (Martine var så god til å kjevle at jeg egentlig bare var til pynt hos oss) gledet det meg selvfølgelig enormt at spiret på utedoen (kan akvarier ha utedoer, kan utedoer ha spir) kollapset. Dette bøtet Team Utedo på ved å vise hårete utringning. For å forhindre rykter som har oppstått om at Margrethe har hårete utringing – det var egentlig teammedlem Ole som stod for denne. Bildebevis: 
Og så spiste vi litt nonstop og drøste om livet, mens julenissens hjelpere i form av Sigurd og Paul stod i et hjørne og sang julesanger flerstemt. Av og til med vilje, men stort sett ikke.
