back for good

Jeg er rett og slett ikke noe særlig på å tolke signaler. Jeg har mange andre bra sider, men å forstå hva andre tenker har uheldigvis aldri vært blant dem. Jeg velger å tro at det er derfor jeg er singel. Det er også grunnen til at jeg fremstår uvanlig ufølsom ovenfor andres problemer. Det er en dårlig unnskyldning, men siden jeg selv snakker om egne følelser nesten før jeg har følt dem, har jeg ikke helt sosiale antenner nok til å innse at andre mennesker forventer at jeg skal spørre. Dette er noe jeg kan jobbe med.

Samtidig er disse dårlige signalantennene også grunnen til at jeg måtte holde hender med Sigurd iløpet av gårskvelden og få ham til å fortelle han andre at vi var kjærester. Det hjalp selvfølgelig ikke nevneverdig etter at Sigurd hadde reist hjem, og da jeg plutselig (ja, og jeg sier faktisk plutselig!) fant meg selv i en armkrok som Åsmund måtte slepe meg ut av fordi han «måtte vise meg samuraisverdet sitt». Uten gode kamerater er det vanskelig å si hvor jeg ville våknet opp i dag. (Neida mamma! Slapp av! Jeg bare overdramatiserer for å virke kulere!)

Det var nemlig 90-tallsfest igår, og i signalrød Kykelikokos-t-skjorte, eplegrønn jakke, hullete jeans med kongeblå strømpebukser, gul veske og et høysåtehår så jeg ut som barnehagetanten fra primærfargehelvete. Jeg synes jeg gled godt inn blant boyband-kloningene, de høye hestehalene og OL-kostymer. Ulempen med denne formen for festing var at ikke alle hadde kledd seg ut, og å gi et kompliment til noens kostyme kunne fort gå den gale veien.

Og så stod vi der med Roxette, Macarena og Wannabe på høyttaleranlegget og danset som om 90-tallet aldri skulle vært over. For min del brukte jeg jo egentlig alle fredagene på 90-tallet til å sitte hjemme med mine foreldre og se på NRK, men jeg tok igjen for tapt tid og danset til Take That som om det gjaldt livet. Det ble også flere demonstrasjoner av 6. klasse-skoledisco-dansingen, den hvor man holder hverandre på armlengdes avstand på skuldrene og vugger fra side til side mens vennene ens hvisker hintende ting.
Og akkurat i det jeg stod i et hjørne og simulerte hva jeg pleide å gjøre hva jeg var best til hele 90-tallet; nemlig å stirre i taket, vugge sakte fra side til side og late som jeg ikke brydde meg om at jeg ikke hadde noen å danse med mens jeg sakte forsvant i ett med tapetet, ble jeg budt opp av en Scooter-kloning som sa at jeg så kul ut og at jeg danset bra. Jeg er jo ikke emosjonelt tilregnelig med Backstreet Boys i ørene, og resten av historien kjenner dere.