1f j00 c4n r34d th1s j00 n33dz t0 g3t l41d
Etter å ha sett Superbad i går (okå, anmeldelse på 25 ord: Mer intelligent American Pie, jeg ler og uffer meg om hverandre, men manuset er godt og jeg er lykkelig over å ikke være seksten lenger.) fikk jeg en ørliten tanke i hodet om hvor synd det er på mine fremtidige barn.
For med brillestyrken (-5,25 og -4,00) og gymegenskapene (3+) jeg genetisk viderefører, er det kanskje ikke det mest intelligente å være så tiltrukket av nerder som jeg er. Nei, jeg burde kastet meg etter en som kanskje heller har bruk for at barna hans kan rettskrivning og allsang.
Men neida, jeg er rett og slett ufattelig fascinert av hengslete colabunnbrillegutter med en unormal stor interesse for hva det måtte være – Star Wars, mygg, colaforbruk eller ords opprinnelse. Jeg tror selvfølgelig ikke det er noe underlig å ville omfavne noen fordi de er keitete og ikke vet hva de skal si, og har etter mange års Jannicke-vennskap høyt utviklet lyttesans til nerderier. (nevnte frøken vil nok bestride meg på dette punktet)
(Jeg har ventet på en anledning til å poste dette bildet, og siden de to som figurerer på det er to av de triveligste nerdene jeg kjenner, lar jeg denne passere under dagens post:)
Men tilbake til nerdeforelskelser. Gutte/mannesmaken min er visst litt så som så, og jeg har tydeligvis ikke godt av å se kjekkaser på film. Etter at Colin Farrell-forelskelsen hadde lagt seg, kom altså McLovin inn på banen, og det er vel lite annet man kan si enn at jeg i alle fall viser variasjon i utvalget. Men kjenner jeg meg selv rett, er det nerden jeg ender opp med og ikke Colin-kloningen. Nå er jeg bare på jakt etter en gladnerd. Han bør helst hete Marcus, forresten. Og kunne snekre, og være over 1.80. Og like meg selvom jeg synger i dusjen. Denne kravlisten begynner å bli litt lang.
