å tenk te slutt blei skaren ganske, ganske stille
Etter å ha tatt effektivt grep om hverdagen og delt tirsdagen inn i møkkatirsdag og knalltirsdag med en formiddagslur, sprang jeg med magen full av dyre belgiske jordbær og sjokoladesaus ut i skogen. Jeg hadde ullundertøy, ullsokker, gummistøvler og 70-liters Berganssekk med ved og 14 laminerte poster. Martine hadde pølser, blåbærlue og en tiliters vaskebøtte, så sammen så vi unektelig hippe&trendy ut der vi spaserte Bogstadveien på jakt etter skog.
Det var nemlig tid for den store o-fagsdagen, og med litt telefonguiding og mye veiving med armer klarte vi å samle en fin gjeng ved Sognsvanns bredder. Staut norsk ungdom sprang ut mellom buskas og trær som de uforglemmelige lagene Team Tone og Cirque du Sognsvann, og snart kom de første syteropene over at en med knehøye gummistøvler ikke burde vært ansvarlig for å henge opp poster. Dette var omtrent da jeg hørte disse jungelhylene at jeg reflekterte over at myr kanskje ikke er så bra for små, søte joggeskobekledde vennebein. Men bortsett fra slike kreative måter å pådra seg influensa på, gikk det ellers relativt greit for seg. At noen blir sparket i fortannen eller at en buksebak spjærer må man tross alt bare regne med, og litt generell frustrasjon over vanskelighetsgraden i spørsmål kan fint glemmes når man bare ser målfeltet der i det fjerne.
Avsluttende praktiske prøver, poengopptelling og premieutdeling ble foretatt, og Martine med hjelpere hadde fått fyr på et vakkert lite bål ved vannkanten. Alle hadde pølser, Thomas hadde pinnebrøddeig og Jan Olav hadde gitar og allsangshefter, så mens det ble sakte mørkere rundt oss spiste vi varm pinnebrøddeig med svidd skorpe og sang Knutsen og Ludvigsen, de Lillos og Reinert med beinet. Noen forlot oss for så verdslige ting som søvn, oppgaveskriving og lønnet arbeid, andre kom tuslende til i mørket, og pølsesmaken ble blandet med chips og fruktnøtt.
Det var omtrent på dette tidspunktet jeg fikk bekreftet hvorfor jeg skulle valgt førskolelærerstudiet i stedet for. Vår venn Ole begynte å sutre om å ville hjem fordi han frøs på beina, men – du-du-du, Super-Kristin to the rescue med sine tørre ekstraullsokker og en lengre formaning om «har ikke moren din lært deg at du må ha ull på beina når du blir våt?» Ikke lenge etter vurderte Thomas retrett på grunn av generell kulde, men – du-du-du, Super-Kristin to the rescue igjen, denne gangen med den ekstra ullundertøybuksen hun hadde tatt med. Jeg tror jeg havner på barneskolen uansett hva jeg utdanner meg til.
Deretter kunne vi sitte i freden og roen og se på stjerner, snakke om ekle ting (og hyggelige ting), le av forbipasserende joggere, sette oss enda nærmere bålet slik at vi ble enda mer innrøkt og kunne parfyrmere en hel t-bane-vogn på vei hjem, eller henfalle i tanker om hvor deilig det ikke er å være ung, relativt varm, altfor mett og rundt et bål med gode venner.
