storrustgalskap
Ad diverse veier kom vi igår til samtaleemnet «Hva ville man brukt 2 milliarder på?» (ikke fordi jeg har lest sladderblader og funnet ut at man må gi 1 hel milliard til sin avdødes mann ekskone, altså, overhodet ikke.) I tillegg til standardutstyr, som helikopter, herregård, egen stillehavsøy, nedbetale studielånet og slike ting, er det klart at man fortsatt sitter igjen med 1,9 milliarder man kan bruke på morsomme ting.
Det var på dette tidspunktet samtalen ble stormannsgal og vi virkelig begynte å bruke fantasien, noe som overbeviste oss alle sammen om at ingen av oss noensinne burde komme i nærheten av så mye penger. Bortsett fra en ordentlig kjiping av et kvinnfolk som skulle gi bort alle pengene til sultne barn i Afrika, var grådighetsfaktoren en anelse større blant oss andre, og de litt tvilsomme ønskene fordelte seg sjarmerende forskjellig når det kom til hvilke mennesketjenester vi ville skaffet oss. Faktisk var det nesten litt pinlig hvor avslørende dette var for personlighetstyper, da vi ektefølt, og ganske kjapt, kom frem til våre ønsker. En person ønsket seg en hær, en annen skulle ha en personlig tjenerstab, en skulle ha et harem, og en skulle ha en beundrerskare.
Godt man ikke er operaenke.
