fem år som blogger
Det er jo litt underlig at jeg har skravlet ubesværet via blogg nå i fem år, og idet jeg skal til å skrive min jubileumspost får jeg helt prestasjonsangst og nerver for hvordan jeg skal formidle hvor overveldet jeg er av tekstmengden jeg har produsert. Kanskje jeg rett og slett skal komme på gli ved å gjenta dette vendepunktet i norsk historie:
1. forsøk
Dette er mitt første forsøk inne på denne siden.
Jeg har jo hatt en gammel hjemmesiden, men den funker ganske dårlig for tiden, så jeg vil kanskje gå over til denne. Må bare teste den ut:)
Vi snakkes. (Eller tastast som det så fint kan sier på rogalandsk)
Merk særlig den lekre skriveleifen.
Men siden dette litt ustødige førstesteget har man kunnet følge meg gjennom hele videregående skole, oppturer og nedturer i karakterer (jeg var usjarmerende skoleopptatt en periode), gjennom russetid og sommerferier med unorsk tastatur og mer eller mindre interne meldinger, over til ny hjemmeside med økende kommentarmuligheter, gjennom gullblogging og 100-heteste-oppstyr, over et folkehøgskoleeksilår og nå til slutt gjennom et år som litteraturstudine. Jeg har skrevet om hvordan det har vært å miste pappa, jeg har skrevet litt om forelskelser og ungpiketull, jeg har skrevet mye om hvordan jeg driter meg ut, og jeg har forsøkt å være alvorlig fra tid til annen. At det blir fem nye år med vrøvl er nok tvilsomt, men jeg avslutter heller ikke nå med stil og begår bloggselvmord mens jeg fortsatt har antydninger til inspirasjon.
Og det er på grunn av alle de bra menneskene man kan treffe på nettet, til tross for hvor skeptisk jeg var sommeren 2004.
Ellers har jeg et spørsmål til publiken. Hvor tvilsomt er det å bli kjent med noen Internett? Etter å silt meg gjennom elleve forespørsmål (tre fjortenåringer, en bakfull nittenåring, to tyrkere, en stripper (!), to vestlendinger, to 35-åringer og en alvorlig overvektig datanerd) om kontakt, har jeg endelig blitt kontaktet av en som faktisk virker hyggelig og relativt normal.
Eller er Internett fortsatt så lugubert at han mest sannsynlig er en fyr som driver hotellet sitt sammen med sin døde mor og springer rundt med øks i dusjen? Eller finnes det normale mennesker der ute? (ja, jeg er klar over at jeg ikke øker statistikken med normale mennesker her på verdensveven). Vel vel, inntil videre holder jeg adresse og mobilnummer for meg selv og plystrer videre her inni min lille rosa boble hvor alle er snille og hyggelige med hverandre.
Vel. Jeg avslutter denne svakt patetiske posten med en av mine yndlingssanger for tiden. Thanks for the Dance synger Anjani Thomas, og koblingen til mine fem år som blogger er syltynn, men nok at jeg skal høre på den fem ganger til før jeg går og legger meg.
Thanks for the dance, it’s been hell, it’s been swell, it’s been fun.
Thanks for all the dances. One two three, one two three one.
http://services.brightcove.com/services/viewer/federated_f8/416542555
