176-671
Jeg stusset over at det var litt for få mistenksomme spørsmål da jeg troppet opp i Hegdehaugens Jernvarehandel og spurte om å få se på baufil, og tilogmed valgte den kraftigere utgaven av de to de hadde. Ingen sjekk mot forbryterregisteret, ingen flyplasscanning av bagasjen min og ikke en gang et overvåkningskamera tok meg. Er det så enkelt å være skurk i Norge 2007, tenkte jeg, og vurderte å stemme blåere ved det kommende valget.
Jeg følte meg nesten mer mann der jeg vandret med baufilen min (gul!) enn da jeg var rørlegger, bilmekaniker eller gikk bananas med verktøyskrinet mitt tidligere. *
Det var til jeg skulle prøve vidunderbaufilen på hengelåsen jeg altså ikke har nøkkel til. Jeg filte og filte og filte og filte og filte og filte, og presterte ikke annet enn å pusse jernet blankt. Jeg forsøkte meg på andre deler av låsen, og heller ikke her var det resultater. Det gikk opp for meg at grunnen til at de selger baufiler over disk her i landet, er fordi det bare er en avansert form for sandpapir.
Så da brøt jeg meg inn på gamlemåten. Jeg gnukket bakdelen av hammeren min inn bak låsen og bente hva jeg var god for. 20 minutter, mange banneord og enda flere svetteperler senere brøt jeg meg inn i min egen loftsbod. Min kriminelle løpebane sluttet nok idag; kvelden jeg brukte godt over en time på én enkel hengelås.
* Det verste jeg vet er hjelpeløse jenter som trenger hjelp til lyspærer, og grunnet slike prinsipper må jeg selv kaste meg over utfordringer som gjenstridige gardinstanger (salg på Kid, folkens!), uvirksomme printere eller uforståelige lamper. Det stemmer, prinsippfaste Kristin har harde dager for tiden.
