anmeldelse av den nye harry potter-filmen

«Sehr gut! Sehr gut!» var det jeg klarte å svare da tysk radio stod umiddelbart utenfor kinosalen og ville høre hvordan jeg syntes Harry Potter und der Order der Phönix hadde vært. I løpet av mitt velformulerte svar klarte jeg også å få frem at jeg trodde Sirius var kvinnelig, og at han mest sannsynligvis tok livet av seg selv. Veltalenhet er en dyd.

Heldigvis skal denne anmeldelsen gå på norsk, og jeg vil ha en større sjanse for å presentere fullstendige tankerekker. Ja, dette blir Bærturens første filmanmeldelse, basert utelukkende på det gledelige faktum at jeg har fått se en film før alle dere andre.

For det første må det jo nevnes: Dette var en knæsj film! Ja, undertegnede er partisk og har telt ned dagene siden i fjor, og det skulle sterkere krutt til enn dette for å ødelegge HP-entusiasmen min. Som en «boken først, filmen så»-person var det klart at det var enkelte ting som kræsjet med «sånn det egentlig er», blant annet var Luna Lovegood langt fra så fjern og svevende som hun burde vært, og Hagrids halvbror kunne hatt godt av å ikke se ut som en dataanimasjon. Men på den andre siden gav occlumency-timene popcorn til hjernen, Dolores Umbridge var et funn i sin rolle og Sirius fikk enormt med spillerom.

Det var såpass distraherende at det foregikk på tysk at jeg ubevisst kuttet ut det meste av dialogene og fokuserte på det grafiske inntrykket, og det holdt jo i massevis. Før denne filmen må en hel maurtue av entusiastiske effektmakere ha jobbet døgnet rundt for å sette i gang en hver datafantasts våte drømmer.

En for meg gledelig overraskelse – men som sikkert vil bli tatt ille opp blant mer hardcorefans – var at Harry ikke var på langt nær så ufyselig tenåring som han var i boken. (dessuten har han vokst jeg gudsjammerlig kjekk!) Cho Chang holdt seg også såpass i tømmene at man nesten heiet på de to, og det var en ny og behagelig opplevelse. Dessverre var det altfor lite Ron og Hermine, men regissøren skal ha for å skrelle et omfangsrikt manus ned til én gjennomført handling, nemlig historien om Sirius som Harrys gudfar.

Og Sirius’ død (der Tod der Sirius…) var helt mesterlig utført. Den foregikk enormt fort og hun jeg gikk sammen med på kino syntes den bare ble et blaff, men for meg klarte regissøren kunststykket å vise hvordan en sjel forsvinner. Klisjéaktig nok slapp jeg pusten tyve sekunder senere og måtte riste på meg for å slappe av i alle musklene jeg hadde spent da Avada Kadavra smalt mellom veggene.

Basert på det jeg husker av de forrige filmene (skremmende lite, altfor lenge siden), tør jeg påstå at dette er den sålangt beste HP-filmen. Eventyraktig, handlingsmettet, gjennomført og et grafisk vidunder, pluss bare på en pizza i magen og en sjokoladeis i vente – der har du grunn til å holde deg inne en kveld i sommer i påvente av 22. juli.